På ferie blant kreti og pleti

Å være på ferie på Kreta er vel ikke mye eksotisk for blaserte reisevante tromsøværinger. Fly på fly fylles opp med solhungrige nordlendinger, på Langnes. Inn utenlandsterminalen, en liten tur inn til høyre for en u-sving og ut 'geiten' (helt rett - taxfree er til høyre). Plusskunder fremme og de litt mindre pluss bak rad fem. Klar for take-off.

Platanias er litt som Piteå på 70-tallet. Men for meg som er førstereisgutt til øya er det nytt og spennende. Kvinnen min har en lang fartstid i Middelhavet. Fra tid med ryggsekk og sovepose og netter på harde båtdekk, til bilturer til bortgjemte steder, loses jeg inn i kunnskap om dufter av salvie og timian og smaken av solvarm appelsin etter slang i veikanten.  Greske retter som overgår pose-moussaka fra Toro, bestående av lam, tomater og oliven, males frem i ord som skjerper appetitten min.

Før eller siden treffer du naboen. 'Hvor spiser du?', er et helt vanlig spørsmål. Skal du ha fisk går du dit, skal du ha kleftiko går du dit. Og om du ikke treffer naboen er Facebook og en rekke apper kjekk å ha. Bare ikke stol helt på alt som er skrevet. Ariadne var skryt høyt opp i skyene. Nærmere gatekjøkkenstandard er det vanskelig å komme på denne siden av Grill-Knuten. Andre steder har et rykte å leve opp til. Platanos pynter med flagg etter nasjonalitet og serverer velsmakende mat.

På en klesbutikk prater jeg med mannen i huset mens kvinnen prøver klær. Jeg blir ikke forbauset når det viser seg at han er fullt orientert om Tromsøs dårlige plassering på tabellen og elendige vårsesong. Hva han ikke vet?  -  vi ender med å prate om Roger Albertsen som spilte for Olympiakos i 1982 - 85 og Feite-Frank (Fat-Frank) som spilte for Panathinaikos i 1997 -  99. En hyggelig halvtime som endte med en invitasjon om å komme tilbake neste dag for å få en flaske av hans fars raki. 'Den er litt sterk', sa han. Det var den.

Det er stranden som trekker meg. Jeg vil ligge strak ut. Lese, bade, vederkvege meg med en flaske Mythos, kjenne varm sand under foten - i alle fall før det blir for varmt. Men da er det opp klokka syv, avsted til bakeriet for å kjøpe brød og nypresset appelsinjuice. Etter to dager fant jeg et bakeri med nydelig rugbrød og hard og fin skorpe. Solvarme tomater fantes i alle butikker sammen med Mills majones og kaviar. Kaffe var brakt med hjemmefra (tok ikke sjansen på et nytt Montenegro og grusom kaffe).

Noen dager med faktor 50, lange svømmeturer og frityrstekt blekksprut til lunsj gir overskudd. Den kalde våren slipper taket. Det er tid for litt bevegelse. Jeg vet at jeg burde fortalt om turer til museer og innsikt i kretisk kultur. Slik ble det ikke. En liten tur med det lille toget til en vingård, et kloster og dyr appelsinjuice i veikanten, ble det tid til. Nososvinen var ikke dum. Klostret var litt "harry". Fra regler om påkleding og av med lua ble vi geleidet inn i souvenirbutikken deres. Tankene gikk til Jesus som drev pengevekslerne ut av templet. Timian i veikanten og det å gni den mellom fingrene og kjenne duften, den forsvinner ikke fra minnet, og den var gratis.

Hva er det å kjøpe på et slikt sted?  Sikkert mye. Jeg kom hjem med honning fra bier på fjellet. Den skal jeg benytte i vinterens toddy. En flaske raki fra min venn i klesbutikken og en ny kjøleskapsmagnet til samlinga. Tilbake skal jeg. Jeg er nå egentlig bare en heimskr madr -heimføding - fra Tromsdalen og trives best hjemme. Og slik var nå Platanias, som hjemme, og da har jeg det godt.

 

De lyse netters hovedstad

Tromsø er en fantastisk by (synes nå jeg). Jeg har hørt mange navn på byen, men 'De lyse netters hovedstad' er det mest storslagne av alle navn jeg har hørt. Hvordan fant jeg det navnet?  Det var gjennom Lars Echroll og hans mange innlegg med visjoner for Tromsø. Spesielt fremhevet han byplanleggeren Sverre Pedersen (1882 - 1971). 16 august 1950 gjengav Nordlys hans inntrykk fra møtet med 'arkitektur-byen Tromsø'.

Sverre Pedersens rundtur i Tromsø og hans søk i arkivet hos bygningssjef Kollstrand ble til en spennende artikkel om byens mange byggverk, deres arkitekter og deres inspirasjonskilder. I dette innlegget er det spesielt to byggverk jeg vil trekke frem. Domkirka og Kongsbakken videregående skole. To bygninger som har vært hyppig omtalt i debatten om det nye ?signalbygget? som skal reise seg opp mot himmelen for å gi fremskritt til Tromsø.

"Oppe i høyden ligger bygningssjef P. Arnet Amundsens ('gamle Amundsen') imponerende Høyere skole. Den gjør seg godt overalt fra 'Sundet', er det arkitektoniske midtpunkt i bybildet. Litt amerikansk smak i detaljene minner om, at han arbeidet en rekke år på fine arkitektkontor i Seattle i USA på ?Vestkysten?'." 

Etter at Pedersen har gått gjennom beundringsverdige bygg i arkitekturbyen Tromsø, nærmer han seg Domkirka.  Utkast til kirke tegnet av gamle Nordan i fin tusjstrek ses over før han kommer til den kirka som ble bygd. Langkirken tegnet av universitetsarkitekten Grosch, romantikeren fra 'Slakterbodene' i Oslo. Han berømmer elegansen over både tårnet og skipet og skriver at Stormesteren i Berlin, Schikel, hadde forsøkt å lage en gotisk kirke.  Et forsøk som virket blodfattig. Da var det noe annet med Grosch og Tromsø Domkirke.

'Nei, da var Grosch heldigere med Tromsø kirke, som stilhistorisk sett derfor er et meget interessant arkitektonisk monument. Man skulle ikke tro at veien til Berlin var så kort når man ser kirken der oppe."

I dag kan mange av de inntrykk som byplanlegger Pedersen fikk i sitt møte med  'De lyse netters hovedstad' knapt ses. Noen er borte i brann, noen er forsøk bygd inn og andre ting er i ferd med å bli bygd inn. Som skipsleia.  Tromsøsundet som minner han om Donau, har en stor trafikk av båter. Alt fra elegante hurtigruter til en stor flåte av fangstskip med hvite tønne og fiskebåter, gjør at det alltid foregår noe i Tromsøsundet. 

Snart ses verken Tromsøsundet, Tromsø kirke eller byens arkitektoniske midtpunkt, gamle Amundsens Høyere skole, Kongsbakken.  De bygges inne og forsvinner bak fremskritt. Vil du se Sverre Pedersens inntrykk fra arkitekturen i 'De lyse netters hovedstad'?  Skynd deg å ta en byvandring før neste møte i Byutviklingskomiteen.

 

På skolekjøkkenet.

"Jeg hørte en artig bemerkning om pannekaker og ekteskap i dag", sa hun mens hun øste litt bacon over fleskepannekakene - nå ja, baconpannekakene - "de sa...", hun avbrøt seg selv. "Du er blitt en Toro-kokk", sa hun med et smil. Å røre ut en pose i vann og røre om mens det småkoker i fem minutt er ikke å lage mat. "Jeg kan ikke steike pannekaker", sa jeg. "Det er et kompleks hos meg. Likt med Jan Arvids 'Jeg kan ikke danse swing'. Jeg får det bare ikke til". "Hadde du ikke skolekjøkken på skolen?". Skolekjøkken, ja. I sjette og syvende.

Vi fikk skolekjøkken i sjetteklassen på Tromsdalen. Annenhver uke hadde vi teori og annenhver uke var vi på skolekjøkkensalen med utsikt mot Skogvegen og Tønsnesvegen. Vi hadde forberedt oss lenge på det. Tromsdalen folkeskole (gammelskolen ved brua) var en av pionerene i det faget. Frk. Elisæussen - hun var tydelig på frøken - hadde vært der så lenge at om du fikk henne hadde hun sikkert vært lærer til både din mor og bestemor. Hun kjente alle, og anekdotene om henne var mange. Den beste var om hennes Volvo PV som hun ikke kunne rygge. Den hadde fortsatt plasttrekk i baksetet.  Jeg fikk Eli Jansen.

Det var litt høytidelig. Kleskoden var like streng som i Garden. Grytevotter med J på en og T på den andre, sydde jeg i tekstilformingstimene. Pappa tok meg med på Linds sengeutstyr for å kjøpe hvitt forkle og kokkelue. Aldri så stiv som det jeg så ekte kokkers lue, men den dugde. Mye bedre enn det neste alternativet. Skaut. Noen gutter gikk med det. Jeg satt på et rent guttebord. Ole-Kristian, Kjetil, Asbjørn og jeg.  "Lærte du å lage noe der, da? Ja, ikke pannekaker. Det vet jeg jo", smilte hun mot meg.

Jeg har to minner om noe som gikk bra, og ett minne om en fadese.  Vi skulle bake sukkerbrød. Om det var det at jeg ikke kunne lese det jeg selv hadde skrevet, eller ikke forstod dette med å halvere, vet jeg ikke. Min deig ble tilsatt dobbelt så mye vann som den skulle ha. Jeg så mot ovnene der de andres sukkerbrød hevet seg vakkert og ble gyldenbrunt. Min flytende smørje ble langsomt stiv, men aldri brun. Kl. 14:15 måtte jeg ta den ut. "Ta den hjem og sett den i ovn", formante Eli Jansen. Jeg lærte nå hva rårand var.

Det bra var først fiskeboller i karrisaus. Der var Ole-Kristian eksperten. Hans favorittrett. God opplæring hadde han fått av Turid, mor hans. Det var innlevelse over hans dosering om hvor viktig det var å røre ut alle klumper og passe på at det ikke svidde seg. Fiskebollene skulle bare trekke når de kom i gryta. "Aldri røre om", sa Ole-Kristian.  Ren feststemning rundt bordet den torsdagen. Det andre var omelett. "Fint for en jente å kunne lage om hun fikk besøk", sa Eli Jansen. "Eller for en gutt om han skulle få besøk, la jeg til. "Eller en gutt", sa hun mens hun satte øynene i meg (Eli Jansen kunne være meget autoritær). Det var ikke bare Ole-Kristian som hadde en feminist mor. To egg og to skjeer vann og litt salt. Fungerer alltid.

"Men frk. Elisæussen?", spurte hun meg mens hun elegant snudde en pannekake til. Jeg ble egentlig aldri kjent med henne. I ettertid skulle jeg gjerne hatt henne siden hun var en institusjon i seg selv. Vi pratet sammen noen ganger i ettertid. På Grillstova på Saga. Hun var der med noen venninner og drakk kaffe. Hun introduserte meg som "en av sine gutter". Senere traff jeg henne på gravlunden mens hun oppfrisket navnene på en familiegrav. En trivelig samtale om alt og ingenting. Typisk nok glemte jeg å spørre henne om det å være lærer i Tromsdalen i en mannsalder.

April er båttid



(bilde fra Wikipedia)

 

Skipsverftet fra 1848 er i ferd med å bli flyttet ut av sentrum, skriver iTromsø. Mine Facebookvenner med båt er begynt å dele bilder av klargjøring av plastbåtene og seg selv. Slik er det nå med april, sola stiger, havet er blankt og lokker. En aprildag i 1975 var jeg selv der - i slutten av en båtproduksjon og klar for fjordens gleder.

Vi hadde hatt mange fisketurer på Lyngen, far min og jeg. De jeg likte best var de da onkel Kåre var nordpå. Når faderen og han satt med hver sitt årepar gikk det unna. Ut mot Sorra eller Klakkan med knaking av årer mot tollpinnene og meg i forskottet mens jeg anviste vei mot måser som stupte mot silda skremt opp av seien. Det var seien vi var ute etter.

Båt hadde vi ikke. Vi lånte en gammel båt hos ho Hildur Oppheim. Den var ikke vasstett, men det fiksa han pappa med en klepp melange. Før vi trakk båten over sandbanken ble det smurt margarin i de verste sprekkene. De minste trutna i vannet. Men lånt båt er lånt båt, eller holk som dette. Båt måtte vi ha. Og det var det ikke penger til hjemme hos Lockertsens. Vi måtte bygge vår egen båt.

Faderen fikk eller kjøpte ei utrangert spisse. Bare kjølen var brukbar. Den brukte han og så tok han mål av bord og vanter og band. Etter tilpasning og tilstrekkelig væting av de lange rette bordene kom den delen som jeg også var med i. Vi rigget oss til - det var nå mest han pappa da - bak husveggen mot ho fru Olaisen og startet arbeidet med klinkinga.

Klinkehammeren har en rett rektangulær ende. Den brukte han til å slå på plass den runde skiva på spikeren som gjennom borete hull gikk gjennom to bord. Mitt arbeid var å holde slegga mot spikerhodet. Det høres lett ut, men det måtte instruksjon til for at jeg skulle få del i denne håndverkstradisjon. Slegga skulle ikke holdes mot hodet. Jeg måtte la den hvile slik at den spratt og fjæret når gubben slo under. Rett som det var kunne faderen si: "Nå holder du for hardt", og da var det å lette på grepet.

En lys ettermiddag i slutten av april var siste bandet klinket på plass. Jeg skjønte ikke da at pappa hadde latt meg ta del i en nedarvet kunnskap som nå er nærmest forsvunnet. Det var kaldt bak veggen og kjedelig var det også. Nå når båten var ferdig, spissa med et lite speil bak for plassering av påhengsmotor, følte jeg mer lettelse enn stolthet over verket. I mai ble ripa malt hvit og første bordet rødt, og så ble den tjærebredd for sjøsetting.

Den hjemmebygde spissa våres levde et langt liv. Tjærebreing og trutning i vann ble den brukt til både fiske og litt ulovlig jakt (av meg) i mange år. "Hør på lyden", sa pappa når den gled langs vannet. Jeg kjente mest lukta av tjære og salt. Det veide opp for de mange kalde kveldene under klinkinga.  Det ble mange turer med båten. Faderen underholdt meg med historier om hans spisse som bestefar hadde satt mast og seil i, om å fiske juletorsk på julaften sammen med bestefar og om å drive midtfjords sammen med Odd Oppheim. Dessverre fikk spissa et trist endelikt.

Båten lå på dregg fortøyd i bestemors gamle og tunge ovn som vi hadde senket utenfor naustet vårt. Etter en tur for å trekke kokfisk utenfor Jordamoholmen, fortøyde jeg den dårlig. I ruskeværet den natta rak den av og knustes mot Danielbergan.  Båten ble erstattet med ei fabrikkbygdspisse kjøpt av Kåre Amundsen. En bedre sjøbåt enn våres spisse, men uten historie om håndverk og kalde ettermiddager og valne hende klemt rundt sleggeskaftet akkompagnert av rytmen fra pappas klinkehammer.

Sykkelbyen Tromsø gir meg en på tryne

"Se på dette", jeg ristet litt på meg. Om det var 'hovmod står for fall', eller om jeg var like irritert som da jeg fikk brev fra en advokat i Storgata uten tro på skjøter og det 10. bud (Du skal ikke begjære din nestes hus), er vanskelig å svare på. "Hva har skjedd med deg?", omsorgen i hennes røst og den oppriktige omtanke for meg, var vederkvegende. "Jeg har fått meg en på tryne av 'Sykkelbyen Tromsø'", svarte jeg.

Jeg så at det bekymrede blikket tok en litt annen retning enn jeg hadde ønsket. Greit, hun sa at jeg ikke burde sykle alt i går, at det ikke ville være brøytet, at det ville være farlig selv å gå. Forsiktig prøvde jeg å komme meg videre i historia uten å vekke vrede ved å fremstille min lidelseshistorie som noe som kunne ha foregått første fullmåne over Jerusalem etter vårjevndøgn. "Hva mener du med det?", spurte hun. "Påske", svarte jeg, "den regnes ut slik".

Det var sørpete og heslig. Enten ble sykkelhjulet dratt mot venstre eller så ble det dratt mot høyre. Et trykk på venstre bremsehåndtak sendte meg ut av styring og famlende med en fot ned i sneen. Til UNN kom jeg. Det var hjem det ble verst. En vei som hadde vært tålelig bra om morgenen hadde nå stiftet bekjentskap med "Slurp og Klukk-Klukk" og en total mangel på brøytemannskaper.

"Over brua", fortsatte jeg, "der kom det først en sneplog". "Veiene må brøytes", svarte hun. "Jada, og når vi som lever i troen på 'Sykkelbyen Tromsø' er en virkelig ting, kom syklende, løftet den plogskjæret og strøk forbi oss. Mild som en mor som vugger sitt barn". "Det var da enda bra", kommentertes det. "Vent nå litt, vent nå litt", messet jeg utrålmodig. "Like bak kom Den største av de tre bukkene Bruse. Jeg hørte skrapinga og så svartfokken komme nærmere. Lettere fortvilt stoppet jeg sykkelen og løftet hendene for å be om nåde. Men neida, den skjærende lyden av plog mot asfalt kom nærmere og nærmere. Jeg fikk meg en smeising av skjetika og kramsne som kjentes overalt!"

Hun så trøstende på meg. "Kom jeg skal ta jakken din og henge den opp på vaskerommet". Jeg tok den av og rakte den til henne. "Du skal se det blir bedre med bompenger", sa hun mens hun tredde jakken min rundt en kleshenger. Vi er litt uenige der. Jeg er litt mer for enn hun er. Jeg tror alt vil bli bedre med en utbygging for oss myke trafikanter Men skal jeg overbevise noen som helst om at det er mulig å sykle i Tromsø til alle årstider, da må de naturlige sykkelveier være farbare til og fra arbeid. Det er de ikke ennå. Vi er bare i slutten av mars. Månedene mars og april er ofte de verste snemånedene i Tromsø. Bare så det er sagt!  Bompenge-effekten må inn før bommene kommer opp. Uten det overbevises ingen om at brukerbetaling er et nødvendig onde.

Dagens Pravda

'Se her', sa moderen i det hun stakk til meg to kronestykker, 'gå å kjøp Dagens Pravda'. Pliktoppfyllende som jeg var løp jeg opp bakken til 'Akselkiosken'. Jeg vet ikke om den het 'Akselkiosken', men den var nå eid av far til Charles Michalsen og han het Aksel. Da var det 'Akselkiosken' - nabolagets vidunder med smågodt, nybladene og Nordlys og Tromsø. Det var det ho mamma mente når hun sa Dagens Pravda. Nordlys og Tromsø.

Det ble mange turer opp i Fløyvegen i Tromsdalen etter Pravda før jeg dristet meg til å spørre hvorfor hun kalte avisene for Pravda? Lett smilende sa hun: 'Det er ei russisk avis og det skal visstnok bety sannhet'.  Etter hvert steg avisene fra ei krone til ei krone og 50 øre. Det ble dyrt for vår lille familie. Min far var kommunist og tjente aldri noen formue. Dagens Pravda ble redusert til Nordlys. Et monster av ei avis som krevde lange armer for å vendes (tabloid tilhørte fremtiden) og som satte svarte merker etter trykksverte på gulvbelegget. 'Du får ikke lov å ligge der og lese avisa', formante gamla, 'og husk å riv ut programmet og legg det ved tven når du er ferdig'.

Pravda er vel ikke det verste å sette som navn på Nordlys. Det har en humoristisk undertone og er lett gjenkjennelig for oss. Men var det dette utnavnet harstadværingen Per-Willy Amundsen benyttet på Nordlys natt til søndag?  Og, ja, jeg sier bevisst harstadværing. Hva skjedde egentlig i de små timer da jeg ble sittende å svare på polemikk fra Kjetil S. Olsen, han med 'Laik-og-del!'?  Var det humor da Per Sandberg slengte seg på og Kristian Wilsgård?  Sistnevnte stod forresten med alvorlig blikk på Nordnytt og prediket at strategiutvalget i Troms Frp skulle drøfte om de skulle boikotte Nordlys under valgkampen. Neppe.

Det handlet ikke om sannhet. Det handlet om E8 gjennom Ramfjord. Veien som Jonas Stein sa var så viktig å få på Nasjonal transportplan, NTP, da han var med å vedta at den skulle ligge på vestsiden, og som han så ivrig ville ha på østsiden da han gjenget seg med Frp og Høyre i 2011. Saken er bompenger. De borgerlige har liksom lovet at det skulle bli innfartsvei uten bompenger - og det er det saken handler om. Jeg skal ikke være morsom å gotte meg ved tanken på at Olsen prøvde å legge skylden for manglende vei på Ap, og at han forsøkte å brunn mige på meg ved å stemple meg som rødgrønntilhenger.

Nå er det slik at Amundsen, Sandberg, Olsen, Karlsen og Wilsgård bandt seg til masten på søndag. Det kan være en god strategi og det kan være en dårlig strategi. For å si det slik: Kommer ikke E8 gjennom Ramfjord i NTP i mars, og uten bompenger, da blir tromsøværinger sur. Kommer den i NTP uten bompenger, da blir resten av landets freppere sure. Men bedre dem sur enn tromsøværinger sur.

Så mens Erna Solberg forsøker å begrense skadene forårsaket av ministrene vil det passe med et råd fra en gammel arbeiderpartikjempe, Einar Førde.  Hans landsmøtelov er slik: 'Er du ikke i seng før midnatt kan du like godt gå og legge deg'.   Ta nå i alle fall å kork vin i god tid før midnatt om dere ikke får lagt dere  - og om dere likevel må knerte dere  - skru nå av mobiltelefonen. Godt levert, gutter, her blir det vei uten bompenger. 'Laik-og-del'.

Kaffe og katter ved Olsok


"Dette går bare ikke",  mumlet hun hoderystende, "det går rett og slett ikke" Akkurat, vi er der, tenkte jeg. Her er det best å sitte stille i båten og unngå å lage krusninger på overflaten. Resolutt tok hun tak i presskanna og gikk med bestemme skritt mot vasken. I en poetisk gest holdt hun den opp og sa: "Du er en fornærmelse mot smaksløkene til en kvinne som på smaken av kaffe kan fortelle hvilen side av åsen i Guatemala bønnene er blitt dyrket".  Sakte ble kaffen helt ut. Det kom en siste replikk: "Du smakte som et kommunalt problem, nå er blitt kommunens problem".

Hun kom tilbake til bordet mens hun litt åndsfraværende rørte med en teskje i en kopp. "Det er for ille når jeg må anbefale pulverkaffe",  lo hun mot meg. Kaffe er alvorlig. For alvorlig til å spøkes med. Nå som jeg skjønte at faren var over og status quo ante bellum var gjenopprettet, lot jeg meg forsiktig engasjere i samtalen. "Kaffe er en religiøs drikk. Den er kokt på bønner og innført i Norge for å få bukt med hjemmebrenning og drukkenskap", prøvde jeg  før hun klubbet ned siste taler med et blikk som kunne lage iskaffe. "Ti still og nyt!!" befalte hun.

Jeg har vært gjennom alt, fra kaffe kvernet på Gønø-Tildas kaffekvern, kaffetrakter, espressomaskin på kjøkkenbenken, Brasero pulverkaffe til caffelatte kjøpt på Bønna, til der jeg er nå. En mann som med takknemlighet for arven fra finsk-samiske forfedre - laktoseintoleranse - drikker svart kaffe. Og kaffen som kvinnen min helte ut var ikke svart. Den var beksvart i samsvar med den smaken som finnes i noen deler av verden. Slik kaffe som smaker svartbrent asfalt og er ment for å drikkes med masse melk. Eller 'kalvedrikka' som lyngsværingene sier. Freden senket seg over vårt  samvær i Tantes hagesofa.

Våre katter er forunderlige skapninger. Full av kjærlighet og med faste vaner som de ikke liker avvik fra. Favorittmat og favorittdrikke og favorittstol. Når dette er på plass er deres liv godt. Om det er kvinnen min som har gjort dem slik, eller om de har gjort hverandre slik, det vet  jeg ikke. Men de er lik hverandre, veldig lik. Livet trives best når kaffen er nymalt og tilberedt på en presskanne og den skal være som kaffe brent i Etiopia, så sterk at du får frem nyansene i smakene og uten melk.  Kaffe og katter. Slik er livet hjemme hos oss.



Så var det Olsok da. Hvorfor Olavsvake har en så sterk plass i nordmenns liv forteller vel litt om hvordan historia endres. Hålogalendigene drepte Olav fordi han var en tyrann. Slaget har også dato etter den julianske kalender, etter vår gregorianske blir det 4 august. Noen tror også at det kan ha skjedd 31 august. Jeg tar dette med fordi også min historie blander litt dagen i dag og dagene i Montenegro. Men i motsetning til myten om tyrannen Olav som ble hellig, så er alt jeg skrev sant og det er skrevet på vår Olsok. Så nå skal jeg kokke rømmegrøt og servere den uten kaffe.



 


 

I Tantes sommerhus er det mange rom



"Du er en pyse, Jan-Thore". Omvendt psykologi virker ikke på meg, tenkte jeg inne i meg. 

Kvinnen mins forsøk på å få meg ut i det kalde vannet virket ikke. Hun la på svøm, snudde 

seg med et smil og fortsatte, "det er varmt og deilig". Nølende trådde jeg ut i vannet. Klok av 

barndomstraumer fra Evjandammen (Evjen) og kulpen i elvesvingen på andre siden av 

campingplassen, hadde overbevist meg om at bading ikke var min greie. Forsiktig vasset jeg 

ut til det nådde meg til knærne. Kanskje var det sant som hun sa, det var varmt? Jeg spilte 

litt skuespill før jeg gjorde det jeg måtte - jeg la på svøm. Og det var deilig.

 

Jeg skal innrømme at selv om Montenegro høres eksotisk ut så ble jeg betenkt over "Norwegian Village".

Likevel har vi valgt IDETRAVEL som vår lokale operatør. Så her sitter vi i min Tantes feriehus og kjenner  

at det er godt å være her. En toromsleilighet med akkurat de bekvemmeligheter som to voksne søker. 

Aircondition, kjøleskap, oppvaskmaskin og vaskemaskin. En nydelig overbygd veranda hører også med

til bekvemmelighetene. Og jeg vet at Tante er med liten t, men hos meg heter tante Hjørdis, Tante. 

 

"Are you from Bergen or Stavanger", spurte den koselige kelneren på Bambi? "We are from 

Tromsø",  repliserte jeg. "I know Tromsø", svarte han, "Rosenborg". OK  - ikke det artigste, 

men det forteller mye om merkevaren Rosenborg og at fotball er et internasjonalt språk. Det 

var heller ikke tilfeldig at han spurte om Bergen og Stavanger. Det er for det mest mennesker 

fra Rogaland og Hordaland som har feriehus her. Menn og kvinner som arbeidet sammen og 

ble kontaktet av samme selger. Så da har de vært her  - noen i 12 år, andre i 10. De har sett 

Montenegro vokse frem fra et sted der bilvrakene ble holdt sammen av rust til et sted der 

prisene fortsatt er behagelige og bilparken fornyes. Og de kan fortelle deg om steder der den 

kresne kan kjøpe god vin og der spekeskinke som kan henge en vinter i norske spiskammers 

kan handles inn. 

 

En morgen vi våknet var min livsledsager full av utferdstrang. Jeg spaserte over til IDETRAVEL 

i Hana-bygget og fikk billetter til lokalbåten som gikk til en strand lenger ut, samt Den blå 

grotte. "From the pir at Nautica", sa hun (Nautica og Bambi har blitt våre foretrukne steder 

for lunsj og sen middag). Å bade i en grotte i et knallblått hav var en opplevelse. Jeg ville 

ikke fremstå som en pyse i all framtid, så før hun hadde reagert hadde jeg vrengt av meg 

skjorte og shorts og hoppet ut. Det er mulig at jeg ikke hadde blitt tatt opp i Ishud med dette 

badet, men avrivende var det. Jeg benyttet anledninga til å rope: "Kom uti, det er deilig!?

Resten av dagen tilbrakte vi på en strand med rullestein. Litt dyrere enn strendene i 

Djenovice der vi bor, men med større plass mellom solstolen og litt bedre stoler. Vel verdt 

prisen. 



Søndag dro vi med lokalbuss nedover kysten. Med Lonely Plantes bok foran seg hadde 

kvinnen min lest om Sveti Stefan lenger ned på kysten. Ned til IDETRAVEL og Anne-Kari. 

Kjent som hun er etter mange år her, fikk hun ordnet kontakt med busselskapet og forhørt 

seg om rutetider. Litt etter var vi på tur bort til posthuset og så til venstre og der kom 

bussen. For å være helt ærlig - Sveti Stefan var en turistfelle. Lonely Planet kunne vært litt 

klarerer på det. Men turen langs Kotorbukta var nydelig. En opplevelse å sitte på en somlebuss som

gikk langs den smale veien ved sjøen. Hjem la vi litt mer penger i transporten og kjørte med ferge der

Kotorbukta er smalest.




Norwegian Village er ikke stedet for de som vil utforske hvite flekker på kartet. Det er ikke 

natur her, det er kultur. Mennesker lever og arbeider her. De lange strendene finner du 

heller ikke. Det er små kaier og striper der du kan bade og små spisesteder der maten er god 

og rikelig - og overalt finner du vennlige mennesker som enten svarer på dine spørsmål med 

fingerspråk eller med Haugesunddialekt. Trygt og godt. Hjemlig og samtidig langt fra 

hjemmet. Hva kan du si galt om et sted der tomat modnet i sol, og vind fra Adriaterhavet,

heter Paradajs? Om jeg skulle ha noe å syte over må det være at Tante ikke har vinåpner i 

skuffa ? men heldigvis er jeg så reisevant at jeg alltid har med Swiss Army kniv med vinåpner. 

Så da nyter vi et glass lokal Plantazevin. 

 

Sørøya i juli

"På Sørøya kjører de fort," hørte jeg. "Det er for lite politikontroll," ble det svart. Samtalen mellom mor og datter fikk meg til å heve øyenbrynet lett spørrende. Mine små forsøk på å fortelle om både fartshumper og kontroll ble møtt med total stillhet og to kvinner som vekslet blikk før de oppgitt sa: "Vi snakker om Sørøya, ikke Sør-Tromsøya". For øvrig var den Norges fjerde største øy og kjent for storkveita og rike fiskeforekomster.

Sørøya helt sør i Finnmark er en opplevelse. Fra mitt lille skrivested ser jeg utover Breivikfjorden, 'Lille-Lofoten' - som det også kalles, men Breivikbotn, kommunesenteret i Hasvik, er seg selv. Ei lita bygd med kort vei til rike fiskeforekomster som lokker lokalbefolkning og fisketurister ut etter kokfisk og rekordfisk. Ei lita kirke, en liten Jokerbutikk og et lite utested, Åpen Krane (ordspill på Kranefamilien som en gang hadde butikk der), gir alle bekvemmeligheter du ønsker.  Her får du rekordkveita uten å lyge på deg kveit-haill.

Hasvik er anløpssted for ferga. I 1809 ble bygda overfalt av engelskmennene. Ifølge Nils A Ytreberg kan engelskmennenes herjinger her ha vært enn medvirkende årsak til at Løven av Tromsø, Carl Bodenhoff, i slaget på Pølsehavna i 1812, kjempet så hardt mot barkassene fra fregatten Horatio. Han ville unngå at Tromsø skulle plyndres og stikkes i brann.  I år fikk jeg med meg avslutninga på Sørøydagan, her. Sommerens ukelange kultursamling. Ofte lever amatørmusikklivet i skyggen av fotball og turn. En kirkekonsert med variert innhold forteller at øya har et rikt amatør-musikkliv. Men først er det minnestund for de som har kommet bort på havet.  Blåsende regn legger ikke demper på en verdig sermoni.

Havfiske er for meg ikke sportsfiske. Det er vann og elver som trekker. Sørøya har lave fjell som er grønn helt opp. Har du vært her tenker du aldri mer på Irland som Smaragdøya. Mellom de lave fjell går skar og daler som viser vei til nære ørretvann. Det er fisk i alle vann. Kun få vann har navnet "Hemmeligvann", så her er det mulig for alle å få kjenne stanga bøyes når storørreten biter. Jeg er ikke "alle". Kun en småpilt er blitt min fangst.  Jeg kjenner fortsatt misunnelse over ørreten fiskekompisen min fikk, men en vakkerdag tar også jeg en. Skjønt vakker for ørretfiske er litt dis og regn.

(En trehektos ørret er ifølge lokalbefolkninga småfisk)

Jeg bærer på en hemmelighet.  Jeg liker oppdrettslaks bedre enn havlaks. Nå er det sagt. I værharde Dønnesfjorden produseres kvalitetslaks som nå skal ut på verdensmarkedet. På løpeturen mot fjorden ligger Ofjordvannet, eller Åfjordvannet som det heter på kartet. Stående øverst ser du ned på det dype vannet og på fjorden nedenfor. Vannet er visstnok over 100 meter dypt. I det lever Ofjordtykjen, eller Ofjordtyken som noen sier. Sjøormen er sett av flere. Selv har jeg ikke sett den, men jeg avskriver den ikke. Det er som regel noe sant i bunnen av alle myter og gode historier.


Tykjen er et kjent navn på Gammel-Erik her i nord. Navnet kan trolig tilskrives den danske astronomen Tyco Brahe, Tyge Ottesen Brahe, som visstnok hadde fått skatterettigheter i Nord-Norge.  Jeg har aldri etter gått de opplysningene, men det egentlige Finnmark lå under krona i København mens Nordland og Senjens- og Troms fogderi måtte handle på Bergen og Trondheim. Ett vet jeg, jeg vil ikke fiske i Ofjordvannet en mørk  høstkveld - Ofjordtykjen liker seg visst best i skumring og tåke.

Jeg burde vel sagt noe om Sørvær, det sjarmerende fiskeværet der Murmansk dreiv inn på en mørk romjulsnatt. Eller om Hasfjord der distrikslegen Eivind Meråk og Rossella Ragazzi laget den aldeles nydelige kortfilmen "Else hjemme i verden". Eller om de som rømte til fjells under evakueringa i 1944 og bodde i huler og dannet motstandsgrupper siste krigsvinteren, men det kan skrives om en annen gang. For på Sørøya er det mye spennende å utforske - fiske, kulturliv, historie og natur.

Flokken min

"Du er bløt, rett og slett bløt," blikket som fulgte hennes ord fortalte meg at dette ikke var en anklage. Det var en konstatering av fakta. Sola er på himmelen. Klokka er åtte. Jeg er bløt. I hvert fall slik hun så det. "Hun har aldri fått lov til å komme inn på soverommet før. Her har hun ingenting å gjøre!"  Jeg satt meg langsomt ned i senga igjen mens jeg ignorerte skrapinga på døra. Ritsj, ritsj, ritsj, så litt mer bestemt, ratsj, ratsj, ratsj. "Jeg vet dere er dere inne. Lukk opp," sa det, "LUKK OPP, LUKK OPP."

Jeg har alltid vært hundemann. Bamse, Bella, Locko, Aiko og så langt foran der et minne om ei skogskatt som het Max. Oppkalt etter Max i boka 'Katta Mjau', men som person var han like fjern for meg som Pelle Svaneløs som Kristin B fortalte om da vi skulle fortelle fra bøkene vi hadde lånt fra skolebiblioteket på Tromsdalen skole. Nå satt jeg her på sengkanten med dundyna i deilig kreppsengklær og slet mellom om jeg skulle legge meg tilbake i senga, eller om jeg skulle svare på anropet fra gangen? 'LUKK OPP'. Milles bestemte ritsj ratsj på vår hvitmalte dør endret karakter som om hun sa: "Jeg vet dere er der!"  Hadde det vært en hund hadde jeg sagt: "Legg deg!" Men til en katt går ikke det.

Sasha og Mille kom inn i mitt liv sammen med kvinnen i mitt liv. To katter med hver sin aldeles nydelige personlighet og særegenheter. Det første de gjorde var å vise hvem som var hvem i hierarkiet. Kvinnen vår stod øverst. Etter ni og ti år sammen var hun ubestridt herskerinne - kontroll med inngang og utgang og matposen. Sasha er mor til Mille, men det har de glemt for lenge siden. Nå er de bare to katter med egen personlighet og hver sine vaner. De er bare enig om hvem som er på bunnen  - det er jeg.

Få dager etter vi hadde slått vårt pargas i hop satt vi oss ned for å se Nordnytt. Jeg satte meg ned i min Glasgow Recliner og skulle til å trekke ut fotstøtta da hun kom, Mille. Hun hoppet opp på bordet. "Gå ned av bordet," hørte jeg dama vår si. Mille fortsatte bare å se på meg med store åpne katteøyne før hun gikk over på armlenet på stolen. Har du noen gang prøvd å unngå øynene på ei katt?  Jeg skjønte hva hun mente  - Mille altså. Jeg reiste meg og satt meg i sofaen. Tilfreds kroet Mille seg i stolen og malte høyt. Etter hvert har jeg lagt et sauskinn der så hun skal ha det bra.



Sasha er den moderlige typen. Ikke så mye mjauing fra henne. Litt overvektig. Hun tramper når hun går. Av gammel vane liker jeg å sove middag på gulvet. Da våkner jeg etter passe tid. Med komfortvarme lagt av Stig på Ringjord elektro, under parketten er det en deilig tid. Var en deilig tid, mener jeg. Morsinstinktet til Sasha ble for sterkt. Hun kom til meg og begynte å vaske meg i håret. Å bli vasket av en ru kattetunge er ikke det beste som finnes, men jeg vet nå at Sasha rett og slett ser på seg selv som barnevakt for meg.


Jeg har justert mitt selvbilde og akseptert at hjemme hos oss er jeg nummer fire. I bunn og grunn er jeg fornøyd med det livet. Slik er det å være mann i en kattefamilie. Alle finner vi vår plass. "Kan du fortelle meg hvorfor det er kattehår på bordduken?"  Stemmen hennes hadde en litt skarpere klang enn vanlig. "Ja det kan jeg," tenkte jeg inne i meg. Men jeg vil ikke fortelle det, dessuten er jeg nederst på rangstigen hos oss, og det vil ikke være rett at jeg skulle forklare Mille at hun ikke får ligge på bordet når jeg spiser frokost. 



 

Steinstien opp Lilleaksla

Jeg har jogget mye over Lilleaksla, opp og ned,  på sommerstid.  Rundt Dalbergstien og ned over Storaksla og Lilleaksla pleier å være en kjempetur. Bare ikke på våren. Stien opp over akslene er mye brukt. Bruksmerkene er mange og når det er vått har det blitt noen seilinger på baken. Ikke alle like behagelige.  Vinterstid har det vært få turer på meg. Men med kjøkkenvindu med utsikt opp på Lilleaksla har jeg sett lys fra hodelykter bevege seg opp og ned mang en vinterkveld, så mange går der også om vinteren.

Etter å ha lest litt om at det skulle bygges en steinsti opp der var jeg spent da jeg skulle ta den i øyesyn. Først på søndag. Det var et imponerende syn. Gode steinheller med gode borttrinn og opptrinn var murt oppover. Ved småbekkene var det laget gode renner under stenene. Selv om det var merket med "omkjøring" og inngjerdet, dristet jeg meg til å løpe opp de trinnene som var der. Det kjentes godt ut.

Mandag løp jeg igjen en runde i Lysløya til Sportskaféen før lysten til å se stien igjen ble for fristende. Så jeg løp opp til Lilleaksla med et lite håp om å få se byggerne i arbeid. Litt usikker var jeg. Det er jo et anleggsområde og steinene er ikke småsteiner. Jeg listet meg opp lia over myra og kratt og spurte pent om jeg kunne få lov til å ta et bilde?  Det fikk jeg og så sa de at jeg bare skulle løpe ned over steintrappa.  Jeg gjorde det, skjønt jeg tror ikke jeg vil anbefale andre å gjøre det samme som meg.

Jeg tror dette tiltaket fra Tromsø kommune vil bli en kjærkommen anledning for mange til å få seg en fjelltur opp til et fjell som er minst like spektakulært som Tromsdalstind, bare nærmere og tettere på havet. For oss mosjonsjoggere vil det gi en ny dimensjon til trimturen. Og det vil bli en turistattraksjon. Helt sikkert! 


Om jeg skulle ha et ønske måtte det være det jeg nevnte for Margrete Rabås da jeg traff henne tidligere i dag  - at steinleggerne kunne blitt engasjert til å se over steinbruene og forsterkningene på den gamle gruveveien opp Svarthammarn og videre inn i Djupdalen.  

 

Hvem er "alle gode krefter", Tone W. Trøen?



(skjermdump fra Nordlys)

 

I et leserinnlegg  med tittelen "Eldreomsorgen fortjener bedre", på nett i Nordlys 1 juni -15, tar Tone W. Trøen til ordet for å slippe til "alle gode krefter" i eldreomsorgen. Høyre er ikke det første parti som bruker det uttrykket. I Tromsø har også  partiene  Kristelig folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet, skrevet om "alle gode krefter" i helsedebatten. Det de skriver lite om, er hvem ?alle gode krefter? er.  Jeg spekulerte lenge på hvem "alle gode krefter" som skal slippes løs i eldreomsorgen, er?   

Så vidt jeg vet foreligger det ikke noen planer fra velferdsprofitører om å bygge sykehjem i Tromsø, og det gjorde det vel heller ikke den tid Frp styrte helse og omsorg i Tromsø kommune?  Kanskje har det vært planer som med Manglerudhjemmet i Oslo, at private skal drifte kommunal eiendom?  En overdragelse av kommunal eiendom tilfører verken ny kapital eller kompetanse til eldreomsorgen . Et bedre navn på "alle gode krefter" vil da være 'virksomhetsoverdragelse av kommunal eiendom'.  Jeg vil heller foreslå en annen forståelse av alle gode krefter enn den jeg forstår av Trøens innlegg.

Den viktigste rammefaktor i eldreomsorgen er faglært arbeidskraft, helsefagarbeidere og sykepleiere.   Utdannes det nok faglært helsearbeidere til fremtidens eldreomsorg? Rapporter forteller at det i 2015 var en reell underdekning på 2.500 sykepleiere.  Dessverre tapes dette av synet i politikeruttrykket "alle gode krefter". Debatten blir, som av Trøen, ført inn i et spor om det er kommunen som er arbeidsgiver,  eller om det er  "alle gode krefter"  - det vil si velferdsprofitører som som får betalt av kommunen for å gjøre oppgaver kommunen er lovpålagt å gjøre. Hvem som skal utføre eldreomsorgen, sykepleierne og helsefagarbeiderne - de virkelige alle gode krefter - blir avglemt i samfunnsdebatten.

Trøen tar frem navn på lønnsslipp og pasienters valg. Med mangel på faglærte er det ikke noe valg.  Samfunnsdebatten ville ha hatt en misjon med innhold om det var hvordan rekruttere og stabilisere kompetente yrkesutøvere for dagens og fremtidens kommunale eldreomsorg, som ble debattert. Et bedre spørsmål vil være hva lønnsslippen viser om avlønning og pensjonsrettigheter.  Ordnede lønns- og arbeidsvilkår er viktige rekrutteringsfaktor. Uten inntekt å bygge et liv på, er valget  om omsorgsgiver som Trøen vil ha, ikke eksisterende. Faglærte hender vil være så fraværende at du har større valgfrihet i frossenpizza enn du har i hvem som yter omsorg.

Jeg er selv for en sterk kommunale helsetjeneste. Mitt argument for det er hentet fra partiet Høyre.  Jan Tore Sanner vil ha robuste kommuner. En kommune er stor nok til å planlegge helsetilbudet for alle innbyggere og vi innbyggere kan til en viss grad påvirke gjennom valg. Den påvirkningskraft har vi ikke i et privat A/S.  Et A/S tjener sine eiere. Kommunen skal tjene oss. Og sluttelig  - jeg forstår ikke hvordan det skal bli billigere for meg om Tromsø kommune betaler et A/S for å ta over virksomhet vi innbyggere alt har betalt over våre skattesedler? 

TUIL vs TIL. Heimesiger bør forventes - og håpes på.

Jeg fornektet en gang mitt opphav.  Jeg satt med en kopp kaffe og koset meg over synet av damplokomotivet som tøffet inn på Goathland Station, eller Aidensfield som vi kjente den som i "Med hjarte på rette staden". Ut av kupeen kom to små jenter og fire voksne. De snakket norsk. "Hei sa jeg. Jeg er fra Tromse. Hvor er dere fra?". Moren bøyde seg ned mot dattera og spurte: "Er vi fra Tromse?"  "Nei," ble det svart, "vi er fra Tromsdalen".

Det var siste gang jeg oppga Tromse som bosted. Jeg gjør det ikke igjen. Ja, jeg går på alle TIL kamper og jeg har årskort på Alfheim og jeg heier på TIL og jeg unner TIL alt godt.  Akkurat derfor heier jeg i kveld på TUIL.  Mitt supporterutstyr har jeg pakket bort. Argumentene for hvorfor er både sportslige og kulturelle.  Mitt første stikk er til byens sportsjournalister og kanskje mest til Rune Robertsen i iTromsø (han trådte sine barnesko i Myrveien).

Kjære journalister. Et lag med 5-13 i målforskjell i april, som mesteparten av tiden spiller en fotball som får en albinoelg i snøvær til å se fargerik ut, har ingen spiss som  "herjer med motstanderen".  Adjektiv og metaforer bør gjennomgås kraftig før dere neste gang hausser opp TIL. Laget er middelmådig og blir ikke bedre av plattheter. Skriv som sant er. Vær så snill.

Kjære Tindfotinga. "Polka og Violet Road". Den sitter ikke. Dere kan bedre. TIL har en supportersang som har en flau tekst. Jeg gremmes når jeg hører den gamle inspektøren fra Tromsdalen videregående skole, Sverre Lennart Isaksen, brøle ut: "Nå skal vi skjerfe". Faktisk så mye at jeg ikke kjøpte skjerf før jeg en dag kom på Alfheim og det var så kaldt at jeg måtte ha skjerf. Teksten er skrevet av tromsdalingen Jørn Hoel.  Så le heller av at en daling som flyttet til Oslo mens TIL spilte på Valhalla, skriver et bestillingsverk om å lengte til Alfheim (eller kanskje vi bør glemme at han er oppvokst ved kirka i Tromsdalen med tanke på tekstens do-re-mi plattehet?).

Er Isberget og Forza Tromsø heldig vil de i kveld få høre TUILs kampsang. Lyden av Tromdalselva som synger seg ned gjennom Dalen, først på sørsiden av TUIL Arena, før den lekende svinger seg gjennom Surfiskholla og passerer banen på vestsiden. OK  -  litt tidlig og ikke nok regn i fjellet ennå. Men det er lyd i den!  Ryktet vil ha det til at linjedommere begynte med flagg under en kamp på TIFen. Det var i ei vårløsning der elva gikk så kraftig at fløyta til dommeren ikke ble hørt og linjedommerens rop om offside druknet i bruset. Linjedommeren måtte bruke flagg og semaforere til dommeren for å bli hørt. Siden har det vært brukt flagg.

Det er ikke noe galt med Violet Road. Men trenger jeg å minne om hva som skjedde da kåfjordingene begynte å synge TromsØØØØ om Tromse?  Jeg tror noen og enhver helst vil glemme det cuptapet. Likevel er det det jeg håper og tror vil skje i kveld. At TIL taper cupkampen mot TUIL. Da slipper alle vi TIL fans å gå med nervene utenpåskjorta fra august til november fordi TIL må konsentrere seg om cupen i tillegg til nedrykksstriden. I kveld heier jeg på Tromsdalen Ungdoms- og Idrettslag.

Møteplageren i Tromsø byråd


(skjermdump fra iTromsø)

Det er snart mai. Som alltid  er det skytebanen i Tromsdalen som er saken. De fleste er mot, nei ikke de fleste, alle vil egentlig at den skal flyttes. Ny lokalisering har ikke vært lett å finne. Før den er på plass har jeg liten tro på at skytingen i Tromsdalen vil opphøre. Det jeg vet helt sikkert er at det må samarbeid til for at skyting skal stoppe. Viljen til samarbeid er ikke tilstede i Tromsø kommune. Her vil jeg ta opp  Frps Bjørn Gunnar Jørgensens møteplaging som eksempel.

Onsdag 14 mai 2014 inviterte Tromsdalen Bydelsråd til folkemøte på TUIL Arena. Temaet var skytebanesaka. Vi var noen uorganiserte brukere av Tromsdalen som kom. De fleste var likevel fra TUIL ski, fra skyttermiljøet og politikere i Tromsø kommune. Fra opposisjon deltok Kristin Røymo fra Ap og Jens Ingvald Olsen fra Rødt. Fra posisjon kom Rolleiv Lind fra Høyre og Jan Blomseth fra Frp. Sammen med Blomseth kom Bjørn Gunnar Jørgensen.

Jeg vil starte med opposisjons syn. Kristin Røymo fra Ap var klar på skytingen i Tromsdalen måtte opphøre. Jens Ingvald Olsen  fra Rødt var like klar på at skytebanen skulle bort og ville vært borte om det politiske miljø i Tromsø hadde klart å enes om plassering av ny skytebane. Fra posisjon uttrykte Rolleiv Lind fra Høyre at det ikke var så enkelt å stoppe skytinga i Tromsdalen. Gruppeleder Jan Blomseth fra Frp var helt klar på at nå var det slutt med skyting i Tromsdalen. Så sa han at '...han skulle likt å sett den skytteren i øyan som turte skyte i Tromsdalen nå når byrådet sa at det var slutt med skyting, Det er slutt på skyting nå...'



(skjermdump i iTromsø)

Vedtaket kom. Og det ble skutt i Tromsdalen sommeren 2014.  Det gikk høst, vinter og vår. Valgåret 2015 kom. Det ble skutt da også. Nå er det våren 2016. Jeg trenger ikke være mye profet for å si at det vil bli skutt i år også?  Grunnen er ikke skytterne. Det er politikerne som har skylda. De har verken ønske eller vilje til å samarbeide om de store viktige ting i vår by. I gårdagens byråd, 27 april 2016, ble dette demonstrert av Frps Bjørn Gunnar jørgensen.


(skjermdum fra Nordlys)

To år etter at han som posisjonspolitiker fra Frp satt på det åpne folkemøte i Tromsdalen og hørte at hans egen gruppeleder sa at det var slutt på skytinga i Tromsdalen, leser jeg i iTromsø "...eller skal dere bryte også dette valgløftet (sic!), spurte Jørgensen fra talerstolen." Hvordan er det mulig at Jørgensen etter å ha sittet to år på ræva velger å bruke spørretimen til å anklage Rødts Jens Ingvald Olsen?  Møteplaging er mitt svar. Det finnes ikke vilje til å samarbeid i Frp. Og uten samarbeid kommer det ikke løsning i Tromsdalen. Den som ikke ønsker å høre skyting i Tromsdalen i 2016 må enten flytte eller kjøpe hørselsvern, eller hva Frp?

 

Når journalister driter i eget reir



(skjermdump fra Nordlys)

Det skjer så mange rare ting i pressen.  I dag er det Raymond Johansen som får gjennomgå. Skjalg Fjellheim, kommentator i Nordlys, følger så sterkt opp VGs mange oppslag og kallenavn på Raymond Johansen at jeg måtte se om Kjetil Rolness hadde skrevet noe. Det hadde han, men denne gang var det Rolness som kopierte Fjellheim - klubben for gjensidig beundring eksisterer fortsatt.  I sitt forord til Fjellheim skriver Rolness på egen Facebookside: "AP-Raymond er snart mer komisk enn navnebroren fra Fredrikstad. I dag fikk han nei fra Kommunaldepartementet om å få bruke et finere navn på sitt byråd enn man gjør i andre norske byer".

Skjalg Fjellheim har skrevet en artig liten epistel om Raymond Johansen og ønsket om å benevne byrådet i Oslo som byregjering.  Det er ikke spesielt spenstig av en en landsdelsavis med synkende oppslag og en svevende redaksjonell profil å etterligne  VG, men la gå. Jeg tar bare med en setning fra Fjellheim før jeg spør om det var så ille dette med byregjering?  Fjellheim: "Norge trenger ikke to regjeringer samlet i Oslo".  For å få perspektiv på Fjellheims ord gjorde jeg et søk på Nordlys. Søkeordet var "Byregjering".

Leder i Nordlys 01.november 2004 bærer tittelen "Byregjering".  Etter ingressen skriver redaktøren i Nordlys: "I Troms fylke fungerer det, slik vi oppfatter det, godt å styre med en regjering på toppen. Fordelen ved en slik modell er åpenbar. Det er aldri tvil om at politikerne har det hele og fulle ansvaret for smått og stort. Hvis  flertallet i fylkestinget er misfornøyd, må fylkesrådet ta sin hatt og gå. Tilsvarende vil det bli i Tromsø kommune". Så etter det leder skriver i 2004, har vi en Fylkesregjering i Troms (vi er sikkert eneste fylke med det).

Espen Andreassen i Nordlys skriver 11. september 2007 "RV lover kamp mot byregjering". Underoverskriften "Byregjering eller ei?", sier "En av de største uenighetene mellom RV og fortrinnsvis Ap er spørsmålet om hvorvidt det skal opprettes en byregjering i Tromsø. RV har vært stor motstander av en slik ordning, mens Ap har vært en like stor forkjemper for den".

Øystein Barth-Heyerdahl skriver 14. april 2010 'Hausberg vil blir "regjeringssjef"'. Der skriver han om Arild Hausberg : 'Men han håper at det ikke blir som ordfører. Arild Hausberg ønsker å innføre parlamentarisme i Tromsø og vil selv ha rollen som "statsminister" i en byregjering - altså byrådsleder'.  Om noen lurer på min bruk av tegn, så er det for å vise at Barth-Heyerdahl benyttet anførselstegn. Mulig fordi han vil forklare hva parlamentarisme vil medføre.

20. september 2011 skriver samme Barth-Heyerdahl en artikkel han kaller "Parlamentarisme for dummies". Etter ingressen skiver han: "Enkelt forklart vil Tromsø kommune snart styres etter samme prinsipper som Norge. På samme måte som landet har en regjering, vil vi få vår egen byregjering, eller byrådet som det kalles". For øvrig en opplysende artikkel som sammenligner byrådet med Stortinget og viser hvordan de sammenfaller.

Den andre av Nordlys kommentatorer, Oddvar Nygård, skriver 05. oktober 2004 "Maktkamp i Tromsø".  I den gode kommentaren skriver han: "Dessuten regner nok Ap med, at når SV har protestert fra seg, parlamentarismen er innført med Aps og Høyres stemmer og det skal dannes byregjering, vil nok SV ha svært vanskelig for å takke nei til tilbudet om flere plasser i den nye byregjeringen sammen med Ap". Det er flere artikler som kunne vært tatt med, men jeg avslutter siteringen med Oddvar Nygårds kommentar  19. Oktober 2011: "Byregjeringen er på plass, og disse skal hjelpe dem".

Slik er det altså. Nordlys kommentator velger å lage en kommentar om Raymond Johansen som pr nå har fått 321 likes på Facebooksida "Nordnorsk debatt?"og 38 kommentarer. På selve nettsiden har den så langt fått 3.419 delinger og 21 kommentarer. Og alt fordi Skjalg Fjellheim vil latterliggjøre en Ap-politiker fordi han ville formalisere en praksis Nordlys har fulgt i årevis, her bare sitert fra 2004 og fremover.

Navnet skjemmer ingen. Eller gjør det det?

Du verden hvor mange tilnavn Tromsø har. Noen historiske og med klang av både kjærlighet og sjåvinisme. Nordens Paris kjenner alle. Det er den sjåvinistiske og den vi er kjenner størst glede over. Så er det Perlen i Hålogaland. Strengt tatt ikke et tilnavn, bare en konstatering av fakta. Det er siste linja i første og siste vers i Tromsøsangen. Carl Dons skrev nå egentlig perlen i Hålogaland. Jeg synes det skal være med stor P -Perlen i Hålogaland -fordi det er en tittel som fungerer som navn.

I den senere tid har andre mer fornedrende tilnavn satt seg fast. Det liker jeg ikke. Et av dem er "Nei-byen Tromsø", et annet er "Omkampenes by". "Nei-byen Tromsø" er et tilnavn som to borgerlige politikere prøver å smusse ned byrådet som overtok i oktober, med. Det kommer sikkert til å sitte, men deres eksempler på nei er egentlig nei gitt av Hilmarsenbyrådet. "Omkampenes by" er litt verre. Det er helst Venstre som forårsaker slikt. E8 og deres rundsnu der og Tromsøbadet som virker å være planlagt uten fagkunnskap.

Jeg kan ikke utelate titlene som de to foregående ordførere ofte benyttet. "En by for de store anledninger" og "En inkluderende by". Det første er vel kommet til i tanken om et vinter OL i Tromsø. Det kom ikke. Store anledninger er det vel heller ikke så mange av?  Joda, både TIFF, Nordlysfestivalen og Telegrafbukta festivalen er noe som vises i bybildet, men de er en del av oss nå. "En inkluderende by" tror jeg kom for dempe ned inntrykket Høyre skapte med sitt nei til samisk språkområde.  Å gjøre Tromsø til en inkluderende by må være et mål.

Sykkelbyen Tromsø - smak på det. Et mer malplassert navn skal du lete lenge etter. I dag fikk jeg et nytt møte med den. Ubrøytete veier. Kan det være en overraskelse at Tromsø sner ned i mars og april?  Kan det være en overraskelse at mandag er arbeidsdag?  Når det sner på søndag og det ikke brøytes, da ligger det sne på mandag. Med laus sne på en alt dårlig brøytet Dramsveien visste jeg at det ville bli tøft. Legg til busser som kjører sine turer til de to største arbeidsplasser i Tromsø. Det føles som et kamikaze-oppdrag å komme seg til arbeid. Helskinnet fremme finner jeg sykkelstativene snedd ned. Gøy.

Da er jeg fremme ved mitt anliggende. Alle bor ikke på Fagereng og bruker lysløypa som vei over øya. Noen av oss må langs veier og over bruer. Politikere forkynner et grønt skifte, de vil ha oss til å benytte kollektive løsninger for transport og de vil at vi skal bruke sykler. Men så legg til rette for det da! Vær så snill å la Perlen i Hålogaland fortjene navnet Sykkelbyen  Tromsø.

Alle vil ha beklagelser. Her er min, posthumt. Om Badeland og slikt

Jeg skulle ønske jeg kunne si til Kjell Posti: "Du hadde rett. Jeg tok feil"  Posti var lærer på Handel og kontor på Tromsdalen videregående skole. Denne timen var han vikar hos oss, en allmennfaglig klasse. Det må ha vært i 1982. Vi var debattglade slike Øyvind Wæraas hadde 'oppdratt' oss. Samtalen var Kulturhuset som skulle komme og som ville koste flesk. Tromsø hadde mange andre utfordringer. Vi trengte et Ungdommens hus. Det ville også koste. Posti hørte mitt argument, så på meg og sa: "Hvordan kan du si at vi ikke trenger et kulturhus fordi 'vi aldri har hatt det?', et kulturhus må vi ha for å fremme kultur".  Kulturhuset kom, og før tonene fra Champagnegaloppen hadde stilnet, skjønte jeg at jeg hadde tatt feil. 

Jeg tenker litt på det nå som Badeland debatteres. Jeg kan ikke si  "vi trenger det ikke for vi har aldri hatt det", en gang til.  Jeg ønsker at Alfheim skal bevares, men behovene har endret seg og byen har fordoblet seg  noen ganger siden Alfheim ble oppført.  Helst skulle vi hatt begge, men som Kåre Sørensen - AP-kjempe som både var forkjemper for Ungdommens hus, Kulturhuset og promenade fra Sentrum til Telegrafbukta  - sa om Musikkpaviljongen da den ble restaurert: 'Den passer ikke for dagens janitsjarbesetning'.  Slik er det med Alfheim også. For å si det bibelsk: 'Det er ny vin på gamle sekker'. Det holder ikke. Den var bygd for en annen tids behov og med en annens tid teknologi. Det er nesten som å lese debattanter med utnavn på statsråder fordi Olavsvern er blitt nedlagt -  en talentløs argumentasjon. En marinebase med atomubåter ved den største byen i Nord Norge er ikke holdbar. En bombe der og byen ville vært borte. Nåja - det var en digresjon. Det var Alfheim, den er ærverdig fortid.  Et badeland er fremtid.

Politikere vil gjerne være "Jack of all trades", problemet er at de da blir "master of none". Politikere må ha en fagadministrasjon som kan sitt fag. Du bygger ikke hus uten sertifisert elektriker og byggmester med våtromssertifikat.  Se på E8 og skandalen der. Se på hvordan en byregjering trumfet fagkunnskap.  Politikere må ha visjoner og tanker om fordeling parret med sunt bondevett. Nå har administrasjon satt frem faglige vurderinger for plassering av et Badeland. Politikere med visjoner og tanker om fordeling, har gjennom et flertall i et representativ demokrati, vedtatt et badeland. Nå gjenstår det å koble sammen vedtatte planer med faglige tilrådninger. Bygg badeland der det vil bli brukt. Museum er vedtatt i sentrum mye på grunn av turister. Et badeland er fremargumentert blant annet med turister. Tenk om det hadde vært mulig med et badeland på Verftstomta? Og så skulle jeg ønske at jeg hadde sagt til Kjell Posti: "Du hadde rett. Jeg tok feil".

...ikke si det. Du skal begynne i et eller annet "homoyrke", ikke sant?



 

Kommentaren er gammel. Den falt i 1996 da jeg fortale en bekjent at jeg skulle begynne å studere. "Sykepleie", svarte jeg. "Jeg skal bli sykepleier". Jeg har sagt det ofte og jeg sier det igjen: Å bli sykepleier var ikke guttedrømmen. Siste året på Tromsdalen videregående skole hadde Inger, Stine og Aina stakket ut sitt valg. De skulle bli sykepleiere. Mine tanker om deres valg var preget av "lavtlønnsyrke og bekkentømming". Og så ble jeg sykepleier da.

Veien inn til sykepleie var ikke en rett vei. Det blir alltid "om ikke det hadde skjedd så hadde ikke det skjedd". Var det høyrebølgen på 80-tallet og arbeidsledigheten? Var det 4-måneders resttjeneste på Åsgård psykiatriske sykehus hos Råger Ellingsen? Var det Bjørn Gullhav som ba meg gå ned på PG og spørre Gunnar Bakke om jeg kunne få noen ekstravakter der? 'Du kommer til å trives så godt der', sa han, 'trivelige pasienter og kolleger, du blir rett og slett glad i dem'. Eller var det Bruno Aamo, Harald Igesund eller Gerard Meijers? Eller var det bare det å bli 30?

Pengemangel og stadig søken etter ekstravakter for å dekke opp for utgifter som ikke lot seg dekke av min halve nattevaktstilling. Jeg trengte rett og slett noe fast og trygt. De vaktene jeg hadde på PG viste meg nå en del av sykepleien som tiltrakk meg. Bjørn hadde rett og Gunnar var fornuftig: "En samtale sier lite. Du får noen ekstravakter så ser vi om du liker oss og vi liker deg". Så var det samtalene med Bruno, Harald og Gerard. De to første spurte jeg hvorfor de var sykepleiere og den siste sa jeg at jeg skulle bli hjelpepleier til.

Bruno svarte at han 'hadde studert filosofi og andre artige ting, men jeg fant ut at jeg trengte et håndverk'. Harald svarte noe slikt som at 'yrkesmulighetene var så mange'. Gerard sa: 'Jeg tror ikke du bør velge hjelpepleier. Til hver stilling som hjelpepleier har vi over 20 søkere. Til sykepleier har vi knapt en søker. Med skolereformen som kommer nå vil det bli utdannet masse hjelpepleiere som du skal konkurrere med. Har du studiekompetanse og mulighet bør du velge sykepleie'. Så jeg ringte til høgskolen og snakket med en studiekonsulent. Snittet mitt var ikke spesielt høyt, 4,11 og med et spenn fra 2 i norsk til 6 i historie, gikk det greit når alderspoengene telte med (om kravet om 3 eller 4 i norsk hadde vært der hadde ikke jeg blitt sykepleier).

Vi var vel 15 gutter som begynte i mitt kull. En sluttet av uvisse årsaker til jul. To fant ut at det var medisinere de ville bli, og de er begge medisinere i dag. En fjerde fant ut at han trengte litt pause fra skole og tok permisjon. Så av oss 15 ble 11 sykepleiere i -99 og en litt senere. Så vidt jeg vet er vi alle fortsatt i yrket. Etter de første dagene der vi satt og forsøkte å få litt oversikt, gikk det seg til. Første praksis kom farlig fort. Start i august og allerede i januar var første pulje fordelt på to av byens sykehjem, Kroken og Kvaløysletta. Min tanke var "hjelp, kan vi nok til å være i praksis med virkelige pasienter?"

Praksissjokk var det ikke, og det å være mann gikk begge veier. En dame som ikke ønsket å bli stelt av en mann. Det ordnet seg en lørdag. Hun trengte løftehjelp og Nina sa: "Det er bare Jan-Thore her. Om du vil ha hjelp nå må du la Jan-Thore gjør det". Fysiologisk er menn sterkere enn kvinner. Når hun hadde opplevd det, var jeg godtatt. Men det var også motsatt. Den eldre mannen som hadde levd i et mannssamfunn hele livet. Han ønsket meg og ingen kvinne til å tilrettelegge for vask med vaskefat, klut, håndkle og såpe. Andre episoder var det ikke i praksisstudiene.

Sykepleie er et håndverk, et fag der fingrene stikkes frem. Jeg kom til avdelinger med kvinner som mine overordnede. De så ikke på kjønn, de så på hva jeg gjorde med fingrene mine. En gang kom mann-perspektivet frem. Franck og jeg vasket senger og redde på ei kvinnestue. De fire godt voksne damene så på oss og ettersom vi flyttet oss nedover og etterlot senger med sengetøy og puter som vi gladelig hadde vist frem til en Forstanderinne, sa den ene: "Kan vi få dere med hjem?"

Jeg kjøpte Runar Bakken både "Modermordet" og "Mann i ingenmannsland". Jeg begynte å lese begge. Til å begynne med, med en form for gjenkjennelse og humor. Så med litt "boring boring boring". Jeg ble ikke ferdig med noen av hans bøker. Jeg ristet litt på hodet av "avføring som knoller" og "der er det ikke godt å være [om ingenmannsland]". Ja, jeg er mann blant kvinner, og ja jeg har sett mannlige sykepleiere som ikke kan re en seng eller holde en vaskeklut. Men det så jeg i militæret også. Og jeg har lært triks for å gjøre reinga letter. "Kom, Jan-Thore, så skal jeg lære deg ei lite hjelpepleiertriks", sa Inga Skoglund. Ikke fordi jeg var mann, men ofte er vi for få pleiere og da er det godt å kunne noen triks som gjør at vi kan arbeide alene.

I en debatt om rekruttering til yrket tror jeg ikke kjønnsperspektivet er det rette. Jeg blir overrasket over sykepleiestudenter som påstår at de er blitt møtt med fordommer fordi de er menn. Jeg blir også overrasket over at Runar Bakken påstår at pensumlitteratur gjenspeiler kvinner. At eldre bøker sier "sykepleiersker", det ser jeg, men det var fordi sykepleierutdannelsen ikke var åpen for menn før 1948. Kanskje jeg er unntaket da? For de eneste fordommer jeg har møtt er stereotypier om seksualitet. Det var menn som ledet meg inn i yrket og var mine rådgivere. Det er kvinner som har vært mine sjefer. Jeg kjenner bare ikke igjen bildet som tegnes. Jeg ser frem til mer forskning på dette området.

51 år - store lepper og nesten rynkefri, er slikt mulig?

Det skjer mye i Tromsø. Dagen i dag har vært full av begivenheter som ikke kan forbigås helt uten en kommentar. Morten Gamst Pedersen kommer tilbake til TIL.  Ja, jeg elsket hans raid i hans to beste sesonger i TIL og jeg var skuffet da han ville bort fra TIL. Nå kommer han tilbake til TIL. Betalt av TILs gode venn Trond Mohn. Og så en ny "onkel", det er jeg ikke så begeistret for. Vil  Morten Gamst Pedersen kunne bidra i TIL? Jeg vil vente med mitt svar.

Skjalg Fjellheim kommenterer i Nordlys. Han elskes av mange. Jeg ser ikke annet enn at han hylles i kommentarfeltet som en viktig stemme, da spesielt fra de som liker å skrive "kommunist". Jeg nevner ikke navn, alle vet hvem jeg mener. Selv er jeg ikke så begeistret. Det er dager jeg er rystet over Nordlys. Hva skjer egentlig der oppe?  Dagens kommentar gjorde meg ikke godt. Klart det handlet om flyktninger - det er nå helst der han skriver.

Fjellheim reagerer. Han bruker ord som er besnærende. Få tenker over hva Fjellheims ord betyr. La meg vise et eksempel. Han skriver at byrådet er "politiske posører". En posør er en person gjør seg til, en annen definisjon er bløffmaker. Byrådet i Tromsø gjør seg til og er bløffmakere, det er Fjellheims påstand. Det er hans tidligere partifelle Gunhild Johansen fra SV som først tas frem blant de "tilgjorte bløffmakerne". Hun har omtalt norsk asylpolitikk som "helvete på jord". Gjorde hun det?

Overskriften i Nordlys var: "De flykter fra helvete på jord til noe som ikke er stort bedre". Nordlys skriver aldri at Johansen har sagt at asylpolitikken i Norge er "helvete på jord" http://www.nordlys.no/politikk/tromso/flyktninger/de-flykter-fra-helvete-pa-jord-til-noe-som-ikke-er-stort-bedre/s/5-34-365372.  Og på nettet hagler det med kommentarer. De fleste infamerende. Trist å se en kommentator forårsake noe slikt når det er så grunnløst.

Fjellheim går videre i sin dom over de tilgjorte bløffmakerne. De vil ikke utvikle Tromsø heter det, de bruker "store doser politisk energi på økning i eiendomsskatten, blindt ideologisk forsvar av all form for offentlig drift...". De har også sagt "nei til over 1000 boliger i Tromsø?. Fjellheim vet forklaringen på det det, "høydeskrekk og ideologisk redsel for private utbyggere". Stakkevollveien er visst det nyeste eksempel på det.

Jeg vet ikke helt hvem som har brukt mye politisk energi på eiendomsskatt, men jeg ser hvem det er som har skrevet mye om det i avisa. For å utdype det -  vi som bor på dette gårds- og bruksnummer skal i 2016 betale  kr. 7.810,--Jeg er ikke noe mer begeistret for det enn akkurat DU er. Men jeg innser at Tromsø har levd bong i fire år under Hilmarsen, Stein og Kanestrøm og at dette må dekkes inn.  Jeg må også innrømme at jeg var mer sjokkert da det kom brev fra Kristoffer Kanestrøm om at Tromsø kommune nå ville ta betalt for mer av de hjemmebaserte sykepleietjenester. I sakspapirene stod det at de gjorde det for å tjene penger. Penger på syke og eldre. Da betaler jeg heller eiendomsskatt enn å se på at de svakeste av de svake skal betale. Og for å være ærlig - til tross for hva Rolleiv Lind og Bjørn Gunnar Jørgensen produserer av leserinnlegg: Eiendomsskatten forsvant ikke under de to. I tillegg økte prisen på SFO og Kulturskolen. Igjen - de svakeste måtte betale.

Så kommer dette med offentlige og bruk av velferdsprofitører. Jeg blir nesten litt fnisete når jeg tenker på at Bjørn Gunnar Jørgensen ble intervjuet med påstand om at de hadde svaret. Hva var det? Jo spark renholderne og betal ISS. Tenk at den gode gamle vaskekjerringa er redninga for kommuneøkonomien? Og så var det helse. Der har jeg skrevet mye i avisa. Både om Hilmarsens bløff om 40 sykehjemsplasser og om mangelen på fagpersonell. Private kan ikke dekke opp der det ikke er fagpersonell. I mitt siste leserinnlegg pekte jeg også på utdanningen av fagpersonell og hva kommunen og private gjør her i Tromsø http://www.itromso.no/meninger/2016/02/02/«Helsefagarbeidere-og-sykepleiere»-12108476.ece. Felleskassa investerer, velferdsprofitører høster.

Boligbygging. Jeg ser ikke Fjellheims påstand om redsel for private utbyggere. Det er nemlig private som bygger. Det er ikke kommuneansatte snekkere som gjør det. Jeg er litt overrasket over at Fjellheim ikke leser det hans egen avis skriver om innbyggere i Tromsø som ser deres bomiljø stenges inne og de mister det som for dem gjorde det godt å bo  i Tromsø - utsikt og sol? Flere steder uten at reguleringsplanen blir overholdt. Joda, jeg har lest mange leserinnlegg fra Unge Høyre om at utsikt ikke er en menneskerett. Kanskje ikke. Men livet er forskjellig fra du som 25 åring bare trenger et sted å plassere danseskoene og kjøle pilsen, til du som voksen trenger et sted å oppdra barn og leve.

Fort Tromsø gjemmer jeg til sist. Først var det en høyblokk på Sør-Tromsøya som under hele Frp, Høyre og Venstres tid ikke var funnet god nok. Når Ap, Rødt og SV finner det samme og vil at dette skal tilbake til planleggingsbordet, da er det veldig galt i Fjellheims verden. For meg er det rett og slett et bevis på at det er tverrpolitisk enighet om at dette kan gjøres bedre. Stakkevollveien, se den ja. Det har over flere år vært planlagt et prosjekt der. Det prosjektet som kom var ikke i samsvar med gjeldende reguleringsplan. Det inngikk ikke i en helhetlig tenking for utvikling av Stakkevollveien. Takker for at politikere en gang innimellom ønsker å utvikle et helt område - det er for trist å se hva som skjer oppe på Øvre Breivang  http://nordnorskdebatt.no//article/fortetting-pa-utbyggers.

Fjellheim avslutter så med å fortelle om hvor mye fint som har skjedd i Bodø siden 2010. La meg minne om hva som har skjedd i Tromsø etter 2010. E8 gjennom Ramfjorden ble stoppet. Ja det var visst alt.

Rynkefri, skyldes en ansiktslammelse jeg hadde og ikke botox. Store lepper, skyldes gener og ikke restylane. Sånn er det bare. Ingen reklameinntekter på meg

Utdanning av helsefagarbeidere og sykepleiere - et samfunnsansvar

Vi bygger hus. Lyden og lukten av treverk som sages har fulgt oss og gledet oss i snart en måned. Arbeidsstokken også. Det er noe betryggende når den erfarne snekkeren veileder lærlingen han har med. Også rørleggeren og elektrikeren har med seg lærlinger. Seriøse bedrifter har lærlinger, sier NHO. Viktigheten av lærlinger er snart det eneste alle politiske partier - så vel som arbeidstaker - og arbeidsgiverorganisasjoner - er enige om. Lærlinger er en sikkerhet for at godt handverk videreføres.Sykepleie er på sett og vis også et handverk. På videregåendeskole nivå, det som heter helsefagarbeider, er den vanligste utdanningsmodellen to års skolegang fulgt av to års lærlingtid. Det er stor etterspørsel etter faglærte helsefagarbeider.  Sykepleie er nivået over. Det er en treårig universitetsutdannelse.  Glem alt det du har hørt om velferdsteknologi. Når eldrebølgen skyller over oss som i dag er i 50-årene, er det ikke iPaden som ser over våre føtter og hjelper oss og forebygger sår som i verste fall vil være dødelige. Det er fagpersonene, helsefagarbeideren og sykepleieren, som gjør det.

For å undersøke hvordan det er i mitt eget yrke, sykepleie, skrev jeg et brev til de tre som tilbyr hjemmebaserte helsetjenester i Tromsø kommune. De tre var Privat Omsorg Nord, Prima Omsorg og Tromsø kommune. Jeg spurte om hvor mange lærlingen innen helsefagarbeid de hadde, hvor mange sykepleiere som fikk stipend/lønn for å bli kreftsykepleiere og hva slags strategi deres bedrift hadde for utdanning av etterspurt helsepersonell? Jeg gjorde alle tre oppmerksom på at jeg ville benytte svarene i innlegg i dagspressen.

Prima omsorg svarte at de som ny bedrift ikke har noen lærlinger, eller sykepleiere under videreutdannelse. Som ny bedrift ville de være bedre rustet til dette arbeidet om et års tid. Et slikt svar er forståelig. Å utdanne helsefagarbeidere medfører at bedriften også må ha ansatte som har enten formell pedagogisk kompetanse, eller realkompetanse ervervet gjennom å ha en tradisjon for å ha lærlinger.

Privat Omsorg Nord svarer i epost: "Jeg registrerer ditt engasjement som debattant, men har dessverre ikke hverken tid eller anledning til å besvare det du ber om. Vi har klare krav på oss fra våre oppdragsgivere om kompetanse og erfaring hos våre ansatte, og forholder oss til det på en profesjonell måte". På min tilbakemelding som jeg kan sitere henne på det, svarer daglig leder: "Du kan sitere at vi har klare krav på oss fra våre oppdragsgivere om kompetanse og erfaring hos våre ansatte, og forholder oss til det på en profesjonell måte".

Tromsø kommune svarer i brev at de har en langsiktig strategi for å sikre rekruttering og kvalifisert helsepersonell, en strategiplan som strekker seg fra 2010 - 2030. For tiden har kommunen 47 lærlinger i forskjellige utdanningsmodeller. Vanlig årsopptak pleier å være 30 helsefagarbeiderlærlinger. To sykepleiere får i dag økonomiske støtte for å videreutdanne seg til kreftsykepleiere. De har også en rekke modeller der ansatte kan få økonomisk støtte for å utdanne seg til sykepleier eller vernepleier, samt mulighet for studenter under utdanning til tilsetting i rekrutteringsstillinger.

Lærlinger i en bedrift er ikke en kostnad. Det er en investering i fremtiden. Kvalifiserte arbeidstakere opprettholder vår velferd, hus, vann- og avløp, elektrisitet, og ikke minst, helse. I de politiske debatter som har vært om offentlig eller privat omsorg, har spørsmålet om rekruttering av faglært arbeidskraft, helsefagarbeidere og sykepleiere, samt kreftsykepleiere, hatt liten plass. Gjennom denne kronikken har jeg et ønske om å anspore politikere til å ikke bare drøfte offentlig og privat omsorg. Den virkelige debatten bør, slik jeg ser det, være om hva som kan gjøres for å utføre samfunnsoppdraget: Utdanning av sykepleiere og helsefagarbeidere.

 

 

 




Snekker Lockertsen og herr Hansen

For noen er det julenissen, for andre er det julegrana som tennes som skaper stemning og forventning om en hyggelig jul. Hjemme hos oss var det fra 1979 herr Hansen som gav varsel om at høytiden nærmet seg og holdt spenninga opp. Fra første søndag i advent til jula ble ringt inn var han innom hos oss. Fåmælt var han, det var mest slik at hans venner måtte lage sine egne historier om ham. Historier som etter hvert levde sitt eget liv.

Det var far min, snekker Lockertsen, som smilende trakk han frem fra hattehylla i Bobla en søndag han kom hjem fra Lyngen sammen med Mamma og deres første barnebarn, (Jan)-Eirik.  Et gammelt hus lagd av finérbiter og takpapp var tatt frem og pyntet med bomull. Inne i det stod en liten kar kledd som en valloner. Ettertenksom så han ut gjennom vinduet og inn mot Skarveien 41, det huset han skulle besøke i fire uker hvert år i mange mange år.

Han Eirik og han Pappa hadde pyntet til advent inne i Lyngen. Ved en innskytelse hadde Pappa tatt frem huset som stod på jomfruburet. Den lille valloneren ble hentet fram og satt inn i huset sammen med lys. "Hva heter han," spurte Pappa han Eirik. "Han heter herr Hansen," sa han Eirik. Og fra da levde han herr Hansen sitt eget liv. Fra sitt lille tablå plassert på bokhylla dukket han opp år etter år. Når Eirik kom på besøk hadde han herr Hansen lagt frem en liten presang.

En søndag i middagshviltida mens han Pappa haillet seg ble han Eirik nysgjerrig på hvor herr Hansen hadde sitt lager av gaver?  Med ei fyrstikk prøvde han å lyse opp de mørke krikene bak herr Hansen. Det gikk som det måtte gå. Det tok fyr hos herr Hansen. Han Eirik sprang og vekte sin Moffa som raskt fikk slukket flammene. Heldigvis gikk alt bra, men et evig minne om brann ses på den sota ryggen av "Og bakom synger skogene" av Trygve Gulbranssen. Han Pappa burde vel blitt sint, men fortellingene om herr Hansen var blitt så mange at han Eirik ikke lenger husket at han hadde vært med å skape herr Hansen. Herr Hansen levde sitt eget liv og ble gjenstand for undring fra Pappa og Mammas stigende antall av barnebarn. Hvor var han når han ikke var i Skarveien?  Hva levde han av?  Hvordan visste han hva de ønsket seg og kunne gi dem det?

Men alt har en ende. En dag kom han ikke mer. Jeg fant han inne i et skap under rehabilitering av Skarveien 41. Så det var altså her han bodde når han ikke var i bokhylla?  Han bar preg av manglende kjærlighet fra barnefingre. Falmet storhet og slitasje vistes godt. Jeg løftet han opp og så inn. Herr Hansen stod fortsatt der inne og så på meg med et ettertenksom blikk. Jeg var nær ved å kaste han i Remikskonteineren på yttersida. "Det kan du ikke," sa Wenche til meg. "Men jeg kan ikke ta vare på alt," svarte jeg. Heldigvis kom Charlotte ned for å se. Hennes øyne ble som tinntallerkener når hun så sin gamle venn. "Det er jo han herr Hansen," sa hun med glad stemme, "han er barndommen min," fortsatte hun vendt mot Wenche.



Herr Hansen ble ikke kastet. Jeg har hørt han er restaurert til gammel storhet og er flyttet til Seljelvnes. Kjenner jeg herr Hansen rett har han gjenopptatt sitt virke som  den som bringer stemning og små gaver gjennom adventstida. Og tar jeg ikke mye feil sitter Magnus og William og ser på Snekker Andersen og julenissen og lurer på hvor snekker Lockertsens verk, herr Hansen, er dratt? For herr Hansen er alltid borte på julaften.



 

Rehabiliteringsplasser og opposisjon i Tromsø



Å planlegge å bygge ny bolig som 50-åring er møysommelig arbeid. Boligen skal ikke bare ha bekvemmeligheter som voksne søker, det må også tas hensyn til at man "vandrer med sola i ryggen."  Sykdom og skade er en mulighet som må tas hensyn til og innredes for. Kan jeg bo hjemme etter et hjerneslag eller annen skade?  Kan jeg ha tillit til at Tromsø kommune vil tilrettelegge for god rehabilitering om det skjer meg?

Spørsmålene mine fikk ny aktualitet etter at jeg leste oppslag i dagspressen om at Tromsø kommune hadde sagt opp tre rehabiliteringsplasser ved Rehabiliteringssenteret Nord-Norges Kurbad.  Det ble ikke bedre av å lese skepsisen til kommunepolitikerne Kristoffer Kanestrøm (Frp), Helga Marie Bjerke (Krf), Anna Amdahl Fyhn (Høyre) og stortingspolitiker Kent Gudmundsen (Høyre), til at avtalen mellom kommunen og RNNK om tre rehabiliteringsplasser ble sagt opp. Det hjalp ikke på at Kanestrøm og Bjerke antyder at det er "ideologiske årsaker" (iTromsø på nett 9/12-15). Tanken om at det gjøres tiltak som ikke er for pasientens beste, gjør meg utrygg for egen framtid. Svært utrygg. Men er situasjonen slik?

I Kristoffer Kanestrøms tid som byråd for helse- og omsorg ble det gjort en avtale med RNNK om tre rehabiliteringsplasser. Videre i hans tid som byråd, ble et prosjekt med hverdagsrehabilitering sjøsatt (iTromsø på nett 20/2-14). Dette er en del av Nasjonale retningslinjer for behandling og rehabilitering ved hjerneslag (av 2010). Hjemmet anses som den mest naturlig arena for rehabilitering - det er jo her vi bor. For å få det til kreves det faglært arbeidskraft. Lege, fysioterapeut, ergoterapeut og sykepleier. I en studie utført av Bente Kvilhaugsvik og Gjertrud Husøy fra Høgskolen Stord/Haugesund (Sykepleien nr 3 2015), meldes det om gode resultater ved hjemmerehabilitering og man kan gi rehabilitering til pasienter som normalt bare ville fått pleie eller vært uten tilbud.

 Så langt virker det som faginstanser ser størst fordeler ved å bygge ut det gode prosjektet med hverdagsrehabilitering som i Tromsø ble startet under Kanestrøm.  En målrettet rehabilitering etter sykdom og skade, i pasientens hjemmemiljø, vil ikke bare øke den enkeltes livskvalitet. Den vil også bidra til at pasienter kan bo hjemme lenger og redusere behovet for døgnkontinuerlige institusjonsplasser. Jeg vil derfor rose byråd for helse- og omsorg, Gunhild Johansen (SV), for at hun viderefører gode ting som ble startet under hennes forgjenger, Kristoffer Kanestrøm.  Selv føler jeg stor lettelse etter å ha lest om hverdagsrehabilitering og de gode resultater som kan oppnås når kommunen investerer i fagpersoner og innbyggere.

Brylkrem og nisser

Faren min var litt av en type. Han tilhørte brylkremgenerasjonen. De som hadde håret tilbakestrøket slik Elvis hadde.  Elvis var født samme dag som faren min - bare litt lenger ut på dagen ettersom han var født vest for faderen - og selv om Elvis "sluttet" med brylkrem i august 1977 - så fortsatte gubben min med det. Han var "Den siste mohikaner", der, og det var nå ikke alltid så greit. Det som han heller aldri sluttet med, var å samle i dåser og skuffer. Smått og stort som ingen så noen nytte i helt til jeg begynte å sortere det i "De tre F'er" - Frelsesarmeen, fyllinga og fyrstikk. Da kom ei instruksjonsbok for en Singer skomaker-symaskin fra 1923 frem. Den kunne ikke bli offer for FFF. Men var der mer å finne?

Søster min sendte meg her forleden et bilde av to egenproduserte nisser. Jeg liker dem og jeg liker å se at de kommer frem år etter år. De kan likevel aldri bli så fin som barndomsnissen var. Det vil si, det var ikke en, de var flere. En slik rekke som hang sammen. Når jeg stod opp på morgenen på julaften hang de på sin faste plass over døra mellom kjøkkenet og Lillestua. Lillestua hadde engang dør inn til Storstua og da døra mellom Lillestua og Storstua ble fjernet, ble Storstua bare til stua mens Lillestua bevarte navnet Lillestua. Og der hang de, nissene.

(Ellens flotte nisser)

Et år var de borte. Forbauset så jeg mot stedet der de skulle henge. De var borte. Bare mistelteinen med bjeller hang igjen i døråpninga. Den så litt ensom ut der den hang. Nissene og den hadde vært som salt og pepper. Nå hang den der og noe manglet. Jeg spurte etter nissene? Han Pappa sa at førti julehøytider hadde satt sine spor og nå klarte han ikke å holde dem sammen selv om han brukte all den blanke teip som kunne oppdrives. Litt trist, men alt har nå en slutt.

Så var det Faderen og det å ta vare på ting da. Når ei oljeflekket instruksjonsbok ikke kastes, hva da med gamle venner som nissene? De var ikke kastet nei. I kista med julepynt lå de. Innpakket i plast og like usammenhengende som talen til Hovmesteren etter Muligatawny-suppa, men så absolutt klar for "Same procedure as every year". Jeg fikk lagt den som hang mest sammen på skanneren og tatt en kopi. Neste år bor jeg selv der de hang i over førti år. Jeg ser ikke bort fra at neste år vil nissene henge der skal henge. Under dem skal mistelteinen henge og under dem skal jeg stå og se om en spesiell jente skjønner hintet. Kanskje ikke så dumt å ha hatt en far som brukte brylkrem lengst av alle og som så verdi i alt?



(Nisser fra Villeroy & Boch)

 

J'Accuse...

Jeg sitter og ser på Nordnytt. Byrådsleder Hilmarsen står alvorlig og forteller at de nå skal granske Tromsø kommunes rutiner for behandling av avviksmeldinger. Med øyeblikkelig virkning innføres rapporteringsplikt til fylkeslegen. Jeg er glad for det, og det er ikke et øyeblikk for tidlig. Men Hilmarsen og Kanestrøm - de visste begge at det var svikt i kvalitetskontrollen av sykepleien i Helse og omsorg. Jeg vet de vet, for jeg skrev til dem og påpekte det.

Hjemmeboende eldre med demenssykdommer er en økende gruppe i vårt samfunn. Det er for få institusjonsplasser. Noen har også et sterkt ønske om å få bo i sitt hjem. Min avdøde far var en slik mann. I hans tilfelle var det bl.a. svikt i sykepleieoppgaver som legemiddelhåndtering. Jeg skrev etterhvert avviksmeldinger til Tromsø kommune. En avviksmelding er ikke en klage. Det er en erfaringsmelding som redegjør for et saksforløp. Er det rutiner, eller systemet, som er mangelfullt? Er det en menneskelig svikt? Er det en administrativ svikt? Er det materiell svikt, slik som eldre på dobbeltrom og reminisensrom? En avviksmelding har ikke til hensikt å peke ut en syndebukk. Den er et grunnlag for gjennomgang av systemer som sikrer pasientens helse, og å lære av avvik og uheldige episoder.

Helse og omsorg tok ikke mine avviksmeldinger som noe mer enn et brysomt mas fra en pårørende. 28. April 2013 skrev jeg derfor en anmodning til fylkeslegen om tilsyn med Tromsø kommune. Min påstand var der: "Enheten har ikke etablert rutiner for internkontroll". Jeg henviste til Forskrift om internkontroll i helse- og omsorgstjenesteloven 2002-12-20 nr. 1731; om bruk av erfaringer fra pasienter og pårørende for å forbedre virksomheten - og - Forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp 2008-04-03-320; om virksomhetens ansvar for at de som har oppgaver innen legemiddelhåndtering har kompetanse og kan gjøre dette forsvarlig

Et år etter min anmodning, tre uker før min fars bortgang, fikk jeg avslag fra fylkeslegen. Han bestemte selv tilsyn, og min påstand om systemsvikt i legemiddelhåndtering var tydeligvis ikke noe fylkeslegen fant verdt å følge opp. Jeg fikk derfor aldri kommunens interne kvalitetskontrollsystem vurdert av noen slik jeg ønsket. Men politisk ansvarlige ved Hilmarsen og Kanestrøm visste om min påstand om manglende oppfølging av avviksmeldinger og system for behandling av disse, det kan de se av egen postjournal.

Tromsø kommune fratok forresten min far hans status og rettigheter som pasient. Han ble en bruker. Hans behov for sykepleie ble omdøpt til praktisk bistand i brev av 31.01.14. De gjorde et vedtak om at han skulle få praktisk bistand i 4 timer og 5 minutt i uka til en pris av kr 1.152,- i måneden. Betraktelig mer enn han betalte i eiendomsskatt. Så han måtte betale Tromsø kommune for vask av klær, innkjøp av mat og andre oppgaver som jeg utførte. Men det nytter ikke å ta det opp med kommunen. Statusen som pasient gis ikke tilbake posthumt, og systemet for innkreving er vanntett. Og det finnes jo så mange egenandeler og gebyrer som med lov kan innkreves så vi slipper eiendomsskatt, eller hva, Hilmarsen?

Når velgere påføres skam, tilsvar til Jonas Stein



I et innlegg i bladet Nordlys 21. september 2015, bedriver Jonas Stein en besynderlig selvransakelse. De tre borgerlige partiene, Høyre, Frp og Venstre mistet i årets valg, flertallet i bystyret i Tromsø. Etter fire år som byrådspartier har velgerne sagt nei til at en borgerlig koalisjon av de tre nevnte partiene, sammen med Krf, skal danne et nytt byråd. Om en knapp måned vil bystyret ha et styringsdyktig flertall av partiene AP, Sv og Rødt. Slik er det i et demokrati. Når velgerne ønsker en annen politikk enn den som føres, da velges politikere som har et annet program enn de som styrer.

Et valgnederlag pleier å bli fulgt av statsviteres analyse av resultatet. 'Det var et protestvalg', pleide den tidlige valgforskeren Henry Valen, å si. Med tiden har det kommet mer kjøtt på den forskningsgreina. Uttalelser og partiprogram blir gjennomanalysert og benyttet i forklaringsmodeller som skal forklare hvorfor velgere gir tillit til en politiker og mistillit til en annen politiker. Avtroppende byråd, statsviter og Venstre-politiker, Jonas Stein, gir en ny dimensjon til valgforskningen i det nevnte leserinnlegg.

Det er spesielt Rødts fremgang som opptar Stein. "Jeg både håper og tror at det tallet [antallet som stemte Rødt] ville vært betydelig lavere om flere hadde lest Rødts partiprogram, og ikke minst intervjuet i Dagbladet fra valgnatta hvor Olsen brukte tid på å hylle Mao Tse Tung" - skriver avtroppende byråd, Stein. Å bruke spalteplass på å fortelle at Olsen ikke har gjort bot og avsverget Mao nok til å tilfredsstille Stein (og Skjalg Fjellheim), er en ting. Å påføre velgere skam for de valg som gjøres i et lokalvalg, er en helt ny forklaringsmodell.

Fremfor å vurdere politikken til eget byråd, og sett at kommunal avgifter er økt slikt at de for folk flest oppveier betydningen av en symbolsk nedsettelse av eiendomsskatten; at privatisering av sykepleie ikke gir flere sykepleiere, da det er sykepleiermangel; at privatisering av renhold for å spare pensjonsutgifter er usosial politikk, finner Stein denne nye forklaringsmodellen, velgernes manglende evne til å lese partiprogram.

Winston Churchill er den som mer enn noen annen, har gitt ansikt til seieren over nazistene i 1945. To måneder etter seieren i Europa, ble han kastet i det hjemlige valg. Richard Herrmanns gjengivelse av hans ord da noen sa at velgerne var utakknemlige som kastet ham i seierens stund, kan være ord for enhver politiker som taper et valg: "Å nei," sa Churchill, selv om han ikke kunne skjule sin skuffelse, "jeg vil ikke si det slik. De har hatt en hard tid...". Velgerne har alltid rett. Det er demokratiets ide. Og jeg da? Hva stemte jeg?  Det er hemmelige valg i Norge, så det sier jeg ikke, men jeg kan fortelle Stein: Jeg skjemmes ikke over mitt valg,

Katedral og børs, Bjerke (Krf), Chramer (NHO) og Wester (TPO)


Det er mer mellom himmel og jord enn mellom kirke og børs. Dette kåseriet skal handle om Trude Wester, som ikke vil være en ond kapitalist, Christian Chramer som forventer respekt for Trude Wester og Helge Marie Bjerke som vil ha et lite innslag av privat initiativ innenfor helsetjenesten, skole og barnehage for å få et 'mangfold av aktører med ulik kompetanse'.

Samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi har ikke alltid gått sammen som hand i hanske. Et samfunns største og viktigste ressurs, er mennesker som kan arbeide. Så lenge samfunnet har arbeidskraft kan det øke sin produksjon. For en bedrift er ansatte en nødvendighet, men også den største utgiften. Om arbeidsoppgaver kan erstattes av teknologi, vil utgifter til ansatte reduseres; kan produksjon økes uten å øke bemanning vil overskuddet øke. Men i første omgang: Han må ha ansatte for å produsere.

I et tenkt eksempel har to jordbærdyrkere laget to store fine jordbærland på Holt. Den nordnorske sommeren har kjælt med begges land og når august kommer og midtnattsola er bak Kvaløyas fjellvegg, da må det høstes inn. I Tromsø går det godt. Arbeidsledigheten er lav. Når de to jordbærdyrkerne kommer ned til byen for å ansette plukkere, er det bare fire tilgjengelige arbeidstakere. Den ene ansetter tre, den andre kan bare ansette en. Tilbake på Holt begynner de å høste nede ved Kvaløyveien - der trafikkmaskin til Håkøya kanskje kommer.

Det har ikke gått mer enn et par dager før jordbærdyrkeren med bare en ansatt skjønner at han må ha flere plukkere. Uten flere ansatte råtner avlinga på rot. Misunnelig ser han over på naboen. De tre som arbeider der formelig freser opp mot Elverhøy. Avlinga kommer inn og er klar til salgs på Stortorvet. Dette går ikke, tenker han med bare en ansatt. Han går derfor bort til gjerdet og vinker på de tre som arbeider der. Etter en kort parlamentering sier de seg villig til å arbeide for han. Lykkelig og glad ser han at hans arbeidsstokk har økt fra en til fire. Tre nye arbeidsplasser, sier han, har jeg skapt.

Jordbørdyrkeren som nå har fire ansatte, står snart på Stortorvet og selger jordbær. Et fint lite overskudd av good copper, som de sier i England, kan snart puttes på kistebunnen. Men skapte han egentlig noen nye arbeidsplasser? Var det andre enn han som fikk kronasje? Nei, den ledige kapasiteten til å sette inn i produksjon, var bare fire personer. Om de skifter arbeidssted blir de ikke flere. De er bare med å flytte verdiskapningen fra en arbeidsgiver til en annen.

En forflytning av "produksjonsmidlene" (faglærte helsearbeidere) fra Tromsø kommune til TPO øker derfor ikke "tjenesteproduksjonen" (sykepleie og praktisk bistand). Der tilgangen til "produksjonsmidler" er begrenset, kan "tjenesteproduksjonen" bare øke om det kommer til nye "produksjonsmidler". Det er for få helsearbeidere. Sykepleiermangelen er reell. Behovet for helsefagarbeidere får stadige oppslag, det enten vi har ei regjering utgått fra Høyre eller Ap. Antall sykepleier øker ikke av å endre på utsteder av lønnsslipp.

Har det noen betydning om jeg som sykepleier tar meg arbeid hos Trude Wester, eller om jeg arbeider med Helge Marie Bjerke som sjef? Arbeidet mitt vil være like godt, ingen tvil om det. Så hva er da galt om jeg forlater Bjerkes jordbærland og heller høster jordbær i Westers jordbærland? Det er dette som er så snedig. Jan Tore Sanner sier at det er kommunen som betaler. Det er dine og mine skattekroner som skal dekke Westers overskudd. Samfunnsøkonomisk et tap. Bedriftsøkonomisk en seier. Du taper, 'det private initiativ' vinner våre skattekroner. Og husk - det er ikke flere faglærte å sette inn i produksjonen. Verdiskapningen skjer ikke her uansett hva Christian Chramer er betalt av NHO for å si. Lykke til med valget.

Jeg har forhåndsstemt - og det er like greit



Jeg er litt over middels interessert i mitt lokalsamfunn. Hvor veier skal ligge, hvor tett det skal bygges, behandling av våre eldre, skole, rettigheter for ansatte og hvordan Tromsø skal styres, det betyr noe for meg. Argumentasjon fra politiske agitatorer, lytter jeg til, i den grad det er argumentasjon. For med hånd på hjertet og æregudsspeidersord, det har vært mange retoriske overtramp i denne valgkampen. Jeg har kjent skamrødmen bre seg når jeg har sett twitter fra Øyvind Hilmarsen og leserinnlegg fra Bjørn Gunnar Jørgensen og Erlend Svardal Bøe.

Bøe, som i følge NRK Sogn og Fjordane, flyttet til Tromsø i 2011, har gjort en lynkarriere i politikken. Fra å være fylkesleder i FpU, gikk han over til Høyre. I Tromsø har han vist særs gode evner til å vurdere vår historie. Et innlegg under hans namn handlet om Herman Kristoffersen. Røde-Herman ble ordfører for AP da Bøe var 7 år og fortsatt vandrer rundt i Florø. Han ble gjenvalgt for en ny periode og gikk av som ordfører da Bøe var 15 år- og fortsatt bodde i Sogn og Fjordane. Likevel skriver Bøe som om han har opplevd Kristoffersen som ordfører. At hans innlegg er blitt tilbakevist både av Kristoffersen og Kåre Sørensen, er i mitt innlegg litt underordnet. Jeg lurer mer på hvem som skrev Bøes innlegg?

Bjørn Gunnar Jørgensen er seg selv lik. En spade omtales fortsatt som en gravemaskin, og der engler trår med varsomhet, der tramper Jørgensen inn. Han kan sin Haakon Lie og Einar Gerhardsen. Det var som å lese Gerhardsens oppgjør med kommunistene, og å høre Lies angrep på kommunister i eget parti. Senator Joseph Raymond McCarthy må ha stått modell for Jørgensens knallharde oppgjør med de farlige kommunistene blant oss. Hva faren er, det vet jeg fortsatt ikke. Kanskje er det på tide å ta frem barne-tv fra den gang NRK i Frps ord var ARK, og spørre om det kanskje hadde vært bedre å legge av 'Den sinte Sintronille' og heller ikle seg Colagol?



Øyvind Hilmarsen har twitret. Det ble gjengitt i iTromsø. Javel, så har han prompehumor. Noen har det. Hilmarsen har hatt en periode som byrådsleder, men han har stilt til valg som ordførerkandidat for Tromsø Høyre før det. Det er lett å glemme at han tapte ordførervalget mot Arild Hausberg fra AP i 2007. Om Hilmarsen tapte på manglende karisma og klarhet, eller om han tapte mot Herman Kristoffersens ettermæle, er ikke godt å si. Uansett hvordan jeg snur og vender på det, Høyres Bøe og Frps Jørgensens, angrep på Kristoffersen, er tilbakevist av det demokratiske Tromsø. For de stemte for Kristoffersen tre ganger. To ganger som ordfører og en gang på hans ettermæle. Hilmarsen kunne spart seg sin twitter.

Jeg har forhåndsstemt. Hva som videre sies i lokalvalgkampen vil ikke ha noen betydning for meg. Jeg ser at løftene fra forrige valgkamp ikke er holdt. De er alle utsatt til neste periode. Et spørsmål er dessverre tatt ut av demokratisk kontroll. Ny forbindelse til Kvaløya. Høyre og AP vil ha forbindelse til Håkøya og over mot Eidkjosen. Fremtid sier de. Bygging på Sør-Kvaløy og vei til Finnsnes og Harstad. Trafikkproblemene til dagens bosetting på Kvaløya sier de ingenting om. En tunnel fra Holt betyr at de ikke vil bevare Holt som en grønn lunge i Tromsø. Det vil også bety at de vil sluse trafikk mot Sør-Tromsøya og Røstbakken. Fremtid, sa de. Jeg er tilfreds med å ha forhåndsstemt.

 

Hvad skal byen Tromsø egentlig hede? Et hundreårsminne.



Målstriden som raste mellom landsmåls- og riksmålsfolket hadde mange forgreinger og til tider uforsonlige fronter. Halvdan Koht, født i Tromsø, var en del av den. I dette leserinnlegget fra Tromsø Stiftstidende 1915 gis en innføring i vår dialekt for 100 år siden. Spennende og interessant. Det var forresten først i 1917 at aa ble erstattet av å.

"Di maa oinsjylle mæ hær Redaktør, at æ maa faa be om aa faa seie mi mæining æ aassaa, naar de bær te me deinne jændøipinga uta bynamne vaares. Æ fersto mæ'chje paa, ka de sko være te uta han professor Haltan Koht aa fersøke paa aa je byen namn me hjælp uta de her kaudervælske, saa di kaille lainsmaal, han saa é fødd her i byen aa é Tromsekalv akkorat likesaa æ.   Mæn dé no saa me disse Tromseværingan, at dem stek ichje nasen utfør husdørra, før dem bejyinne aa skape sæ te me aillslaks fakta. Liksom vaares nydelie Tromsemaal ichje skoille være akkorat liksaa fint saa de der forhutelie lainsmaal, saa'chje smake uta nokken værdens ting. Iallefail høres de no noksaa haanat ut, naar Tromsekalvan ska te aa raute de utas æ. Feskeran ja, ja de va just di karran saa ?sigle?. Næi dem segle, jør dem. Mæn saa kain han Koht være oinsjylt for aa vette de, fer han va no'chje nokke desviar inpaa de her baatstæille. Byen ska hete Tromse, ska han. Fer de seie vi alle, at vi ska te Tromse, aa at vi kjem kjem fra Tromse. Æ ha'chje hørt ein einaste ein, saa ha snakka om Trums hæiller Troms hæiller Tromsøy. Aa dessuten e de'chje nokka, sa kaillest for Tromsøysundet hæiller Tromssunde. D'e bære nokka vas me hæile historia. Dalen han kalles fer Tromsedalen, øja fer Tromsøja aa soinne fer Tromsesoinne. Æ snakke'chje bære fer mæ sjøl; mæn æ har aille Tromseværingan me mæ, naar æ sætte mæ paa bakbeinan mot deinne uferdragelie namneferandringa. Ska de no afselut være jændaap, da ska de være paa vaares eie morsmaal, aa da ska byen aa øja hæite Tromse aa hærrete Tromsesoinne. Vi vil'chje vite uta nokka toil."

                                                                                           Tromseværing.

Flere lyder høres fortsatt som i dette dialektskrevne innlegget fra 1915. O er nok blitt med U, chje-lyden blir det mindre av, men noen av har den ennå. Tromsdalen, som han omtaler som Tromsedalen, var ikke bebygd ennå. Tettstedet på denne siden av sundet, var Storsteinnes. Det navnet forsvant etter hvert fordi det ble forvekslet med stedet med samme navn i Balsfjorden. Så når tromsefolket bega seg fra Nesset og innover, da gikk de i Tromsdalen. Og Tromse? Det sier vi da ennå alle sammen. Æ e fra Tromse.

Kommunevalgene i Tromsø i 1916 og 2015



Valgkampen 2015 er godt i gang. Jeg strever med å lære meg de ordene som Høyre, Frp og Venstre har innført i Bullshitbingo boka. Da tenker jeg ikke på det faktum at Øyvind Hilmarsen sier at Høyre ikke skal legge ned Alfheim svømmehall mens Peter Reinholdtsen sier at de skal. Eller at Øyvind Hilmarsen sier at Høyre skal redusere eiendomsskatten mens Tor-Arne Morskogen sier de ikke skal redusere den. Jeg tenker mer på de ubegripelige bærekraftig, robust og fremtidsrettet. Jeg skal nå vise at høyresidens valgprogram ikke er fremtid. De vil ta Tromsø tilbake til husmannsvesenets dager. Det skal jeg vise ved å ta frem Det socialdemokratiske arbeiderpartis program fra 1916.

Som en del av et annet historieprosjekt jeg arbeider med, har jeg gått gjennom to av Tromsøs tre aviser for 1916, Nordlys (sosialdemokratisk) og Tromsø (venstre). Byens tredje avis, Tromsø Stiftstidende, er ikke benyttet her. Tromsø var i 1916 en liten bykommune. Store deler av dagens Tromsø kommune var da andre kommuner. Kommunen som omsluttet den bittelille bykommunen, var Tromsøysund. Bykommunen Tromsø hadde sitt valg 4 desember 1916.

Norge var nøytral under førsteverdenskrig, men var ikke upåvirket av dyrtiden den førte med seg. En dyrtid som lik alle dyrtider, rammer de svake i samfunnet. Nordlys' siste appell til byens stemmeberettigete, var:

"Paa denne dag kræves det at enhver stemmeberrettiget gjør sin plikt. Utfaldet av valget kan avhænge av bare nogen faa stemmer. Av de som hylder arbeiderklassens og smaakaarsfolkets interesser, maa ingen undlate at delta i valget. Undlatelse er hjælpe motstanderne"

Det socialdemokratiske arbeiderparti visste at dyrtidens utgifter måtte dekkes inn på et vis, og at dette ikke var noe som arbeidere kunne dekke inn av sine sparsommelige lønninger med tidens økende priser. Kanskje uventet for noen, så gikk de til valg på innførsel av eiendomsskatt, b) "eiendomsskat paa ubebyggede tomtearealer;" Sikkert ikke det mest populære. Eiendomsskatt er 99 år etter, fortsatt en varm potet. Tromsø Høyre er mot eiendomsskatt. Tromsø arbeiderparti ser få muligheter til å dekke inn nåtidens dyrtid påførte Tromsø av høyresidens overforbruk, enn å bringe skatten tilbake til 2011 nivå.

Bolignød er ikke noe nytt i Tromsø. Byens sosialdemokratiske alternativ ønsket at kommunen skulle gå aktiv inn for å avhjelpe den: "Indkjøp av eiendomme i eller utenfor byen, særlig med henblik paa en hensigtsmæssig boligpolitik. Fremme av egne hjems bebyggelse." Private har aldri kunne avhjelpe bolignøden i Tromsø. Kommune er avledet av commun og communis - Felles, betyr det. Tromsø kommune kan løselige oversettes til "Tromsø fellesskapet". Bolignøden kan bare avhjelpes av fellesskapet, det erkjentes i 1916. I 2015 er det fortsatt slik.

Høyresiden har åpnet for flere private skoler. De sier de satser på skolen, men de reduserer budsjetter og struper skolen (også Erna tok feil i den famøse debatten med Jonas, men det skal jeg ikke gjøre et poeng av her). Arbeiderne har alltid hatt et annet mål enn høyresiden, nemlig at alle skal få samme muligheter. Delte skoler gir ikke alle den samme mulighet. I 1916 sa arbeiderne: "Fortsat utvikling av folkeskolen for opnaaelse av maalet: En fælles skole for alle barn", men ikke bare det. Programmet hadde også: d) oprettelse av billige matutsalg samt skolebespisning;" Dyrtiden forårsaket av militarismen gjorde mat dyrt, men se, også skolebespisning var et ønske.

Tromsøs høyreside har en overtro om privatisering. Hjelpeløse innlegg fra byrådet har ikke vist til noen gevinst av privatisering. Det er egentlig bare ord i innlegg fra Stein og Skogman som viser til en tro; en kullsviertru. Nå skal jeg ikke slå bort deres religiøsitet, men kunnskapssamfunnet som enhetsskolen har gitt oss, har vel vist oss at kunnskapsbaserte avgjørelser er det beste? Denne kunnskapen hadde de alt i 1916 og Det socialdemokratiske partiet i Tromsø gikk til valg på at kommunen skulle overta flere oppgaver for fellesskapets beste.

Sykepleien var for en stor del privat. Valget i 1916 handlet også om det: "Kommunens overtakelse av sykepleien. Ansættelse av læger og jormødre paa fast lønn. Kommunal alderdoms- og invalidepension." Det var både enkelt mennesket og samfunnet som var målet. Tromsøs befolkning hadde 20 år før (1895), fått sitt kirurgiske sykehus. Nå hadde de erfart hvordan sykepleiere fikk kontroll med infeksjonssykdommer og sett at det betød liv; "Hermed hindres ogsaa smittefaren."

Fellesskapet, kommunens, oppgaver var et felles ansvar. Skole og helse og bolig var livs- og utviklingsnødvendigheter, for Tromsø. Å tro at dette kunne overlates til den enkelte slik høyresiden praktiserte, var utenkelig. Det socialdemokratiske arbeiderparti ønsket sterkt at kommunen skulle utføre kommunens oppgaver. For om kommunen overlot til andre å gjøre deres oppgaver, da måtte fellesskapets midler også benyttes for å gi private fortjeneste. En dårlig utnyttelse av skattepengene: "Dette vil si at vort parti vil at kommunen selv skal utføre sine arbeider." Jeg spør meg ofte hvordan det kan ha seg at høyresiden 99 år etter 1916, går til valg på å gi våre skattepenger til en mellommann - privatisering- , og tror at fellesskapet vil tjene på det?

Det er fortsatt uløste oppgaver i Tromsø fellesskapet. Boligbyggingen sliter vi fortsatt med. Men andre deler har vært tatt tak i og er arbeidet kraftig med i 100 år. Helsevesen, enhetsskolen, sosial trygghet for eldre, alt dette har slik Det sosialdemokratiske arbeiderparti ønsket i 1916, blitt forstått som vår felles oppgave for felles velstand. I dag sier jeg rett ut at Øyvind Hilmarsen, Jonas Stein og Kristoffer Kanestrøm går til valg på et reaksjonært bakstreversk program. Nye løsninger sier høyresiden, men fakta i Tromsø kommune viser at de tre nevnte går til valg på å reversere Tromsø kommune til dyrtiden, Til 1916. Godt valg.

Bygdekrangel i Tromsdalen

Vi Dalinger må fortone oss som en gjeng kranglefanter for de som ser oss utenfra. Er det ikke ulovlig anlagte veier som må stenges med bom, så er det skilt med norsk og samisk navn. Den ene saken vekker stort engasjement lokalt. 'Tromsdalen er sperret for turgåere,' sies det (bare tull)) Et skarve skilt merket Tromsdalstinden Sálasoaivi, vekker nesten internasjonal oppmerksomhet. Jeg har lest alt fra kommentarer som mest minner om konspirasjonsteorier og henvisning til ILO-konvensjon om urfolksrettigheter, til Karl-Wilhelm Sirkkas polemiske innlegg mot Jens Johan Hjort i iTromsø 20. juli 15.

Tromsdalen har alltid vært et yndet turområde. Da Tromsø by var ny - den gang den strekte seg mellom det som i dag avgrenses av Sørjeteen og Nordjeteen - var Tromsdalen rett og slett eksotisk. En tur til Fløien og så langt som til Lappleiren ved det som nå er Dalheim, var en slik begivenhet at det kunne man skrive om i Tromsø-Tiende. Og det gjorde 'Lille Theodor' (pseudonym for Otto Theodor Krogh). Lappleiren var en attraksjon, ikke bare da 'Lille Theodor' skrev i 1839. Den fortsatte å være det helt til 1939. En hel næringsvei utviklet seg i Tromsøysund kommune. Turister som ville se en ekte lappleir ble kjørt opp i hest og vogn. Kafeer grodde opp og vel fremme i lappleiren kunne man kjøpe husflid produsert av ekte lapper.

Men samene var ikke der for å være en turistattraksjon. De kom dit som en del av tamreindriften. Fra Karesuando til Tromsdalen og tilbake igjen i en årelang syklus. Uten å ville det, ble de en del av det som i dag har fått moteordet 'bærekraftig turistindustri.' Så tok det slutt. Den livsstil som Könkämävuoma-samene hadde levd ble hindret av en okkupasjon av Norge. Fra 1940 var det ikke mulig å flytte rein til Tromsdalen. Da freden kom i 1945 hadde reinen fått andre sommerbeiter og Tromsdalen som turiststed tok slutt.

Rundt 1990 begynte en oppgradering av Tromsdalen. Myra mellom Tønna og Sportskafeen fikk fast dekke. Flere fant veien opp langs veier som ikke var brukt annet enn om vinteren. Bekken som hadde gravd over veien ved Sportskafeen ble lagt i rør og veien opp til Storbjørka ble gruset og gjorde veien opp Dalen lettere. Som en del av dette kom det nylig opp skilt som viste vei og retning mot både gamle og nye stedsnavn. Tønna, et navn fra 70-tallet, Gjetarstein, Pettersenjordet, Sportskafeen og Dalheim kom opp (vi savner Surfiskhålla). Ingen problem, men ved Sportskafeen og under Finnbergan, ved Dalheim, kom det opp et norsk skilt med samisk etterskrift. Tromsdalstinden, stod det, etterfulgt av Sálasoaivi.

Rundt juletider 2014/15 hadde noen ripet over Sálasoaivi ved Sportskafeen. Jeg skrev et blogginnlegg og tenkte egentlig at dette bare var hærverk. Da det ble malt over i begynnelsen av juli på samme sted - og ikke bare der - det samme er gjort oppe under Finnbergan, da ser jeg at det er en villet handling. Jeg lurer også på om jeg handlet rett da jeg i påska twitret til Hjort om denne saken? For når jeg leser polemikk mot Tromsøs ordfører, lurer jeg på om jeg uten å ville det har vekket til live anti-samiske holdninger? Eller er overmalinga bare hærverk gjort av noen som nå sitter og ler godt av en bygdekrangel om noe som egentlig burde være et ikke-tema?

Alt jeg ønsket var at Tromsdalens historie og Tromsøs første 'bærekraftige turistindustri' burde respekteres og huskes i navn på lik linje med navnet Evjendammen - eller Evjandammen som vi sa da jeg vokste opp. For det kan vel ikke skade noen å få vite at den lille byen mellom kirka og tollboden har utvidet seg og i dag omfatter områder som var brukt av og bosatt av samer? For husk, Tromsø ble anlagt som handels- og servicested for omlandet og vokser i kraft av det. Og når jeg tenker meg om: Når Høyre har fått slått sammen alle kommuner rundt med Tromsø, da blir vel jeg med mine dype røtter i Lyngen og Kåfjord, minst tredje generasjons bygutt?

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
hits